Kristin, luremusen

Hvis man vil beholde henne, må man vente i tre dager før man ringer, sier Thomas.

“Møt meg på trappen foran Majorstuhuset,” hadde hun sagt. Taxisjåføren pekte og jeg tipset. Så sto jeg der og så etter syngende storhertuginner på 183 centimeter med blomst i håret. (183 centimeter er forresten høyere enn det høres ut som.) Pizzastedet jeg visste om lå selvsagt på den andre siden av byen, men vi fant frem etter litt klabb og babb. Hun var flink til å fylle ut pinlige stillheter. Det er jeg også, men jeg laget dem med vilje, for å se hva hun var laget av.

Hun var laget av ord. Jeg kjenner ikke slike jenter. Jeg kjenner jenter som er pene å se på, men som ikke eier evne til å snakke for seg. Det er en grunn til at jeg har blitt litt lei av dem. Hun var laget av auflauf og postmodernisme. Ord jeg ikke kan, men som jeg likte å høre om. Jeg vet ikke om det hun sa var fornuftig, men hun sa det på en svært innbydende måte. Dessuten hadde hun ikke sminket seg.

Hun likte å snakke, så jeg lot henne snakke. Når jeg åpnet munnen gjorde jeg stemmen min mer lik hennes, sørget for at jeg også hørtes innbydende ut. Jeg kan ikke spennende ord, men jeg vet hvordan jeg skal si dem. Det er ikke ordene som virker, men ordlyden. Liker jeg å tro, i hvert fall.

Hun var en leopard utkledd som en innekatt. Litt usikker i begynnelsen, men hun hintet mye og åpenbart. Etter hvert som jeg ikke avviste henne stakk hun rolig ut klørne, og før jeg visste ordet av det satt vi på den fine restauranten og utvekslet kroppsvæsker. Det ble ikke dessert.

Med klønete hender satte vi oss i taxien, med kyssepauser rotet vi oss opp til fjerde etasje, med ansiktet fylt av tvil ombestemte hun seg i siste liten. “De jeg bor sammen med er hjemme. Jeg kommer fra et møblert hjem, og dessuten skal jeg tidlig opp i morgen, generalforsamling langt vekk,” unnskyldte hun seg mens hun prøvde å komme seg på innsiden av døren samtidig som hun stengte veien for meg. Hun snakket fort, og jeg slapp ikke til. “Ring meg,” ba hun, og låste.

Jeg ante ikke hvor jeg var, men det var lett å finne en ny taxi. For en luremus! Hun vet å holde på interessen, i hvert fall. Jeg sov i bilen ved Uranienborg kirke. Tre dager meg i rumpa! Jeg tar ikke imot jenteråd fra en som er singel.

I got it, I got it, I got it. Shit, I lost it.

Nå skjønner jeg plutselig alt som har skjedd i disse jentefilmene.

Setting: Vi var en fire-fem gutter på vorspiel hos en venn, vi var på et avsidesliggende sted i nærheten av Tønsberg, vi var litt brisne, og vi skulle på privatfest. Fylleslag. Nå vel.

Hilserunden ble plutselig hyggelig. Det var ikke ment som en cheesy sjekkelinje (dette er i smug del 2 av Sonjas serie Dette er da en av de tingene som bare skjer på film, for one-linere går jo dårlig, det er et kjent faktum), men hun så helt oppriktig veldig kjent ut, og det datt ut av meg: -Har ikke jeg sett deg før? Øynene mine må ha spydd flammer i begjær. Hun het Belinda. Eller Melinda. Nå vel. Hun trodde hun hadde sett meg også, sa hun, men ingen av oss kunne finne ut hvor eller når. Nydelig jente, mulatt, kortvokst, frekk, lekent blikk. C-kopp. Hun smilte mye. Denne posten handler om Belinda fordi jeg ikke klarer å tenke på noe annet. Eller var det Melinda? Nå vel.

Vi satt på i en taxi som skulle til byen, og hoppet over den delen hvor man later som om man ikke har lyst på hverandre for å få den andre til å få mer lyst på en selv. 5 minutter å gå fra utestedene til der jeg bor. Å herregud, som jeg elsket den jenta. Jeg elsket henne på badet, jeg elsket henne i trappa og jeg elsket henne mens hun utsatte avtalene sine i telefonen morgenen etter. Hun ble til frokost. Hun ble til lunsj. Det var den beste lunsjen jeg har spist på lenge, for å si det sånn.

Dette er altså en flott jente. Vi tror kanskje at vi har noen felles kjente, men vi vet ikke hvem det kan være. Vi møttes på en fest hvor jeg ikke kjente så mange andre. Det er ingen link her, det bare kjennes sånn ut. Om jeg en gang skulle – pardon my french – inn i et langvarig forhold, ville dette vært et perfekt utgangspunkt. Hun har ikke vært bortpå noen jeg kjenner. Ikke motsatt heller. Vi kjenner hverandre ikke, men vi tror vi gjør det.

Men ingen numre er utvekslet – så jeg skjønner plutselig hva disse filmene handler om.