I natt ble jeg introdusert for begrepet tensingsex. Fra gamle dager – da det var kaldt om vinteren og langt mellom både negre og homser – husker jeg en sofa i Kongegata 7. Der var det gjevest å sitte i hjørnet, fordi da endte man alltid i midten av haugen som dannet seg i løpet av kvelden. I tunge tider, når jeg lurer på om jeg egentlig burde vært på folkehøgskole, tenker jeg at det hjørnet må ha vært en minst like god erfaring.

Tensingsex er et begrep som handler om at man viser nærhet til hverandre. Det betyr å kile på armen eller stryke over ryggen, vel vitende om at dette er noe man gjør fordi det er godt for den andre. Kanskje litt fordi det er godt for en selv også, men mest fordi det første. Det er viktig for meg å få fram at går en markant grense mellom tensingsex og usømmelig oppførsel.

Tiden i hjørnet, der hvor vi til stadighet dyrket gruppetensingsex, ble plutselig borte en vårkveld for fire år siden. Like etter flytta kongegatebeboeren, og hjørnesofaen havna på fyllinga. Jeg lurer på om det er mulig å komme tilbake til en rytme med en hjørnesofa hvor alle søker mot hjørnet. Kongegata 7 er over alle hauger, men hva skjedde egentlig med tensingsexen?

Når jeg tenker etter, foretrekker jeg fremdeles å sitte i hjørnet av hjørnesofaer. Hvordan jeg fikk den preferansen må være åpenbart. Hvordan eller hvorfor den fremdeles sitter igjen, veit jeg ikke. Det har strengt tatt gått for langt mellom tensingsexaktene.

I Kongegata 7 var det lov til å røyke inne. Vi måtte jo det, leiligheten lå tross alt i andre etasje. Alle som var på besøk var røykere og drankere av verste slag, og hvis vi ikke var fulle, lå vi alle sammen i sofaen og røyka og hadde tensingsex. Det lå litt Roskilde i veggene i Kongegata 7.

Disse ballene ble litt for viktige for meg til at jeg tør å hente dem ned med en gang. Til syvende og sist – kanskje i stedet for en konklusjon – syns jeg, på toppen av det hele, at nattens eplekakebit ble noe mer elegant enn den sedvanlige bøtta med is.