Cirque du Soleil maler et vakkert bilde på øret mens jeg nærmer meg T-banestasjonen igjen. Bilene vil ikke kjøre på meg. Ingen skumper borti meg når de går forbi. Sola har nok en gang skremt bort vinteren, det er tørt der nede og blått der oppe, og jeg rekker akkurat banen uten å måtte vente.

Cirque du Soleil forteller meg hvor vakkert det livet jeg ikke har er, mens jeg velger bort sosialt samvær og tusler tilbake til ensomheten. Jeg har ikke baller til å gjøre meg sjøl vondt, og når jeg krysser veien på stadig mer utfordrende måter for å gjøre det lett for andre, går det som regel greit. Forrige gang jeg kjente hudkontakt er så lenge siden at jeg gjør alt for å gå på noen, men folk er jævlig smidige og smetter unna. Sola har endelig kommet fram igjen, og nå er jeg den eneste som fryser. Mon tro hvor vondt det hadde gjort å legge seg på t-banesporet. Jeg løper for å kaste meg ut foran, men rekker ikke fram før banen kjører opp og det er for seint.

Cirque du Soleil synger fint, men de høres på en måte litt klagende ut. Skjønner du? Jeg har mye å tenke på, takker pent farvel og går rolig mot t-banestasjonen. Når jeg kan gå aleine midt i veien, tenker jeg at jeg er akkurat som cowboyene i gamle, stilige filmer. Det er ingen som kan gå på meg midt i veien, for alle andre går på fortauet. Sola varmer meg i bakhodet, jeg ser opp og det er sånn himmel det pleier å være når man er på stranda og spiller volleyball. Asfalten er nybørsta og ren og det holder på å bli sommer. De siste meterne spurter jeg mot vognene, og slipper å vente et kvarter.