Tørrbakels – oppskrift

Tørrbakels i stabel
Så mye tørrbakels får du av én porsjon deig
Tørrbakels er en type bakst som er utbredt på Nordvestlandet, og bakes særlig i forbindelse med jul. (Hopp rett til oppskrifta)

Jeg har vokst opp med tørrbakels hvert eneste år siden jeg var liten. Da jeg skulle bake fjorårets julebakst, fant jeg ut at vårt kjære Internett ennå ikke har en skikkelig tørrbakelsoppskrift!

Derfor er jeg mer enn vanlig stolt av å kunne presentere hvordan man lager Misunds tørrbakels.

Merknader

Du trenger ikke være redd for at du ikke blir kvitt disse godbitene, men hvis det likevel skulle bli for mye, er det ingen fare. Tørrbakels er tørrbakst, og blir ikke dårlig på evigheter. Hvis du legger dem i en kakeboks og setter dem i skapet, er jeg sikker på at de holder til jul, uansett når på året du lager dem.

Selv om det ligner, er ikke tørrbakels det samme som vafler. Mange østlendinger som aldri har hørt om tørrbakels før går i den fella.

Ingredienser

  • 250 g margarin
  • 250 g sukker
  • 1 egg
  • 2.5 dl kefir
  • 2 ts hornsalt
  • Hvetemel

Fremgangsmåte

Først skal du røre smør og sukker hvitt. Ha i egget, kefiren og hornsaltet (i den rekkefølgen), og rør jevnt. Jobb til slutt inn nok hvetemel til at du får en kjevlbar deig.

Deigen skal kjevles ca 2-3 millimeter tykk, stikkes ut med en asjett og stekes i vaffeljern. Den ferdige baksten skal være gjennomstekt, men ikke brun på utsida.

Gode og hvite tørrbakels nytes best med en klatt smør på. Gærninger slenger også på ei skive brunost (dem om det).

Når du bruker kefir i mat, er det for øvrig veldig viktig å ta ei pause fra matlaginga, skjenke i kaffe, og spørre den nærmeste du finner «Kefir melk, kefir ikkje kaffe?»

Kulinariske sjeldenheter fra jentenabomunn

Her om dagen fant jeg ut at jeg ikke hadde laga skikkelig mat på skikkelig lenge. Siden jeg er en handlingens mann, sto jeg snart med altfor mye indrefilet i handa og lurte på hvem jeg kunne spise den sammen med.

Vennene mine har visst reist på ferie, men Jentenabo kom meg til unnsetning til slutt. «Jeg kommer hjem ti på tolv,» sa hun. Det slo meg at det ville bli lovlig seint for den sultne magen min, men siden jeg virkelig ikke visste om noen andre som kunne hjelpe meg å bli kvitt det store, døde dyret, hadde jeg i grunnen ikke noe valg, og gikk med på å ha maten klar til hun skulle komme hjem.

Folk tror ikke jeg er noe flink på kjøkkenet, fordi jeg er der så sjelden. Sunnmøringen, f.eks., tror at jeg bruker en liten desiliter salt hver gang jeg skal lage pannekaker, fordi jeg lurte i henne noe som rett og slett ikke var spisbart en gang. (Dette var i mine unge og uansvarlige dager – som strengt tatt ikke er helt over ennå, men jeg er på vei.)

Andre har hengt seg opp i en tese jeg tester ut: To ting som er godt hver for seg, er godt sammen. Regler:

  • Tingene må ha fast form, altså ikke noe flytende.
  • Bare to ting
  • Det er en personlig greie – det må være to ting akkurat du liker
  • Alle tillates ett unntak (Mitt er sjokolade og marsipan. Æsj.)

Disse avsporingene er sjølsagt bare detaljer; Jeg er flink til å lage mat, hvis jeg først virkelig vil. Nå ville jeg. Dessuten hadde jeg det møreste kjøttstykket ever, som blei behørig bruna og bakt, og jeg tente på et kubbelys klokka ti på tolv før jeg senka tennene i herligheten av en muskel. Det var som å trekke en varm kniv gjennom romtemperert Brelett.

Jentenabo blei også med på måltidet etterhvert, og her kommer poenget: Etter å ha tatt en bit av indrefileten, utbryter hun: «Å, så godt! Har du laga den fra bunnen?»

Neste gang skal jeg jaggu se etter ferdigposen.

Bestemorvafler

Nå er det lenge siden jeg har sett besteforeldre. Jeg har bestemødre i Molde og Kristiansund, og det er litt for langt unna for helgebesøk. I utgangspunktet får jeg ikke sett dem til jul i år, heller. Men jeg har litt av dem med meg.

Jeg tror for eksempel at det ligger litt bestemor i meg når jeg lager mat. Ikke helt bestemor, for maten hennes er sjølsagt bedre, men vi håndterer i alle fall oppskrifter på samme måte.

I går lagde jeg vafler av noen egg og en del sukker, litt melk og passelig med mel, det jeg hadde stående av rømme og surmelk, og satte krona på verket med litt mer smør enn man trenger.

Fordelen med å lage ting på denne måten er at jeg slipper å lære meg hvordan man bruker litermål. Jeg har faktisk ikke litermål, og det er helt greit. Akkurat hvor mye som gikk med av hver ingrediens aner jeg ikke, men det er nok omtrent like mye som bestemor ville ha brukt, det er jeg helt sikker på.