Plantene mine, du veit, snurrepinnene, døde ikke likevel. Jeg har ikke brune fingre. Bare litt. Uansett, du blir hva du spiser, og for et par dager siden blei jeg servert grønne vafler på bærtur. Ikke bare var det ordentlig godt, men det funka som fasan også. Etter at jeg vendte nesa hjemover har jeg drukket rødvin og oppdaga nye skudd! Alt i alt kan man kanskje håpe på at denne grønnfargen blir værende ei lita stund.

Til saken: Inspirert av at pinnene mine tilsynelatende lar være å dø har jeg rulla til Majorstua for å bli sendt fram og tilbake mellom fire-fem blomsterbutikker før noen sendte meg hjem med ei fredslilje. Så nå håper jeg at jeg blir like rå som han karen i den filmen, veit dere.

Eventuelt finner man jo ut at man kanskje bryter reglene når linjedommeren står og vinker med flagget, men sjøl om jeg merker at skudda kommer ut brune og med prikker på er det vanskelig å tenke noe annet enn «Burn, baby, burn.» Det finnes ingen piller som gir eller tar så mye som nye skudd uansett, så det eneste jeg kan gjøre er vel å fortsette å dusje bladene nå og da.

Jeg har kjøpt meg philodendron også, i god tro. Det er ei skikkelig snasen henge-/klatreplante med hjerteblader. Til jul ønsker jeg meg ei yucca-palme, sånn at jeg kan la den tørke mellom hver gang jeg vanner, og fortsatt få skudd. Rommet mitt er fullt av grønne skoger, men jeg skulle gjerne sett noe mer gull.

Når jeg tenker meg om, virker det sannsynlig at det er uttørkinga som er sentral her. Det er nettopp det som er så vanskelig, for alle plantene liker forskjellige mengder vann. Noen vil være konstant fuktige, andre vil tørke ut, noen vil ha luftfuktighet mens andre er mer opptatt av røttene. Jeg har ei plante som henger hvis den ikke får vann og drukner hvis den dusjes litt for mye.

Når alt kommer til alt, må jeg vel kanskje innrømme at jeg aldri har vært og aldri kommer til å bli noen gartner. Og jeg har ikke grønne fingre, bare tidvis flaks, sjeldne gulltreff som ikke gjentar seg.

Stakkars fredslilje.