Dette handler om å bygge min egen selvtillit. Sånn i tilfelle det er noen tvil. Hvis du syns dette virker selvforherligende eller oppblåst, er det nok derfor. Det er meninga at dette skal være selvforherligende og oppblåst. Jeg vil nemlig lure meg sjøl til å bli et bedre menneske ved å si til meg sjøl at jeg er – nettopp – et bra menneske.
Jeg husker første gangen noen kalte meg en ressursperson. Jeg ante ikke hvem det var, og gjør det ikke ennå. «Vi vil gjerne at du skal bli en del av vår organisasjon, for vi veit at du er en ressursperson som kan bidra med noe vi trenger,» sa hun. Fremdeles er det i det blå om hun hadde snakket med noen som visste hvem jeg var, eller om hun bare pjatta for å gi meg et positivt syn på nettopp denne organisasjonen. Det fungerte ikke, jeg meldte meg ikke inn, men poenget er at jeg begynte å se på meg sjøl som en ressursperson.
Etter dette ble jeg en ressursperson. Jeg har stor kapasitet. Jeg veit hva det betyr å ta ansvar.
I går var årets store pub-til-pub-runde på Blindern. Jeg hadde ikke noe lyst til å drikke og feste, jeg hadde mest lyst til å ligge i ei seng med ei dyne rundt meg og spise ostepop og drikke cola, kanskje med en kvinnekropp i nærheten, kanskje på Skillebekk, kanskje på Majorstua, kanskje på Fjellbirkeland. Men jeg har vært fadder for de nye studentene på programmet. Jeg hadde ansvar for at alle disse flotte menneskene hadde en mulighet for å være med noen ut, jeg hadde ansvar for å gjøre dagen deres bedre, og det kunne jeg strengt tatt ikke gjøre fra sofakroken.
Jeg ble med på nachspiel i går. Vi dro hjem klokka fem. Jeg sov hos ei venninne på Frogner. Det lukta røyk, øl og svette av klærne mine. Jeg hadde hatt det topp! Likevel må jeg innrømme at det var litt tungt om morgenen, da jeg reiste direkte til et møte om planlegging av det sosiale opplegget på en hyttetur for de samme studentene. Jeg takla det møtet godt også. Kom i god tid, tok og ga informasjon uten å være påvirka av gårsdagen på noen annen måte enn at jeg kanskje lukta litt vondt. Helt om natten, helt om dagen.
Jeg er en ressursperson hver gang jeg trengs.
Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette i går er at jeg traff en annen ressursperson, en kar jeg studerer sammen med som tok permisjon fra studiet for å begynne å jobbe fulltid. Han gikk rett fra å være halvveis i studiene til en ledende stilling. Ikke nok med det, men han fortsatte å studere ved siden av jobben. Dette semesteret skal han avlegge 30 studiepoeng – dette er snakk om like mye studier som en helt vanlig fulltidsstudent – ved siden av sin ledende stilling. Kanskje du tenker at han ikke har noe liv, kanskje du tenker at han ikke gjør noe annet enn å jobbe, men da tar du feil. Han er et av de mest sosiale menneskene jeg veit om. Du er en inspirasjon, Erik.
