Ukens eskapader

Publisert
Skribent
maximilian

Det var ikke den første gangen hun lå i sengen min, men det var lenge siden sist nå. Kjæresten hennes var et annet sted, og jeg var i nærheten. Hun hadde savnet meg, og jeg hadde savnet henne. Vi så på hverandre og smilte. Dette var det bare vi to som visste om. Denne kvelden var det oss to mot verden. Vi visste begge to at verden kom til å vinne, men også at det var greit at vi tapte så lenge vi spilte på samme lag.

Hun trykket ansiktet ned mot madrassen og ga fra seg et halvkvalt stønn idet jeg tok litt ekstra hardt i, et slikt stønn som ikke er meningen skal komme, men som slipper ut før man skjønner at det er på vei, et nytelsens stønn som ga inntrykk av at jeg hadde trykket på de rette knappene. Rumpa hennes var like god som forrige gang og hver gang før, myk og fast på samme tid, og jeg var full av henne på fingrene.

-Jeg tror kanskje jeg har sikla på lakenet ditt, unnskyldte hun seg blygt, selv om vi begge visste at det ikke gjorde noenting. Hun snakker bredt, med a-endinger både her og der. Etterpå tok hun sakene sine og gikk, og jeg savnet henne igjen, slik hun savnet meg. Jeg lurer på hva hun egentlig gjør med den kjæresten.

Fadderukens ubestridte sjefsfadderbarn

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Klokka er halv sju, og jeg ramler inn i hybelen på oppadgående rus, sliten etter en hard kveld. Slik skjedde det.

Jeg sto opp tidlig fra der jeg hadde sovet og møtte opp på Blindern klokka ti, frisk og klar. Rista brød med ost på T-banen. Alltid beredt. Tross alt er jeg jo fadder, og må ta vare på fadderbarna mine. En kjapp presentasjon av festforeningen Byråkratene måtte til i løpet av dagens første timer. Uforberedt, selvsagt, hvis ikke hadde det jo ikke kommet fra hjertet. Jeg snakka på min egen geeky og tilgjorte måte, men møtte mot all forventning applaus fra et fullsatt auditorium.

Deretter hadde jeg fri i mange timer, og jeg huska igjen hvordan det er å være alene.

Mot kvelden skulle vi egentlig grille, men det regna kattunger, så vi gjennomførte heller en relativt improvisert plan. Vi arrangerte vorspiel hos en av de andre fadderne. Ca 30 personer ble trykket inn i en liten sokkelleilighet, og resultatet ble over all forventning. Det går jo ikke an å ikke bli kjent når man har dårlig plass!

Siste planlagte punkt i vår improviserte plan var å avslutte kvelden på Chateau Neuf, studentenes tilholdssted sentralt i Oslo. Her tok fadderbarna våre av, og dansa fletta så til de grader av hele utestedet. Cred skal de ha, for den syke, syke dansinga deres løfta stemninga på utestedet (vi eide skikkelig) og sørga for at vi alle sammen blei invitert til internnachspiel i et ellers stengt studentersamfundsslott.

Røykeloven gjelder ikke på private arrangementer, så vi kunne røyke inne. Ølen kosta 20 kr. Stemninga var i taket, for alle syns vi var sinnsykt kule, så opp til oss, og vi var konger over hele utestedet. Offentlig administrasjon og ledelses 07-kull er virkelig en gjeng som kan rocke bolle.

Slik endte jeg opp i tredje etasje på Chateau Neuf. Slik endte jeg opp med å brøle «Take me down to the paradise city» med trivelige folk jeg aldri har møtt før, men som var skikkelig ålreite. Slik endte jeg opp på et sted hvor en totalt ukjent kar kjøper en øl til meg og sier «Ta vare på deg sjæl!» rett før han går sin vei. (Sånne mennesker vokser ikke på trær. Takk for ølen!) Slik endte jeg opp her, klokka halv sju, på oppadgående rus, klar for en lang dags søvn. Slik endte jeg opp med å skrive en selvbiografisk og overfladisk bloggpost(, som sikkert for øvrig hadde gjort seg mye bedre med bilder).

Stein, saks, papir og FreeCell

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg er en rev på stein, saks, papir. Av dette kan jeg tolke at jeg er ganske god på å tolke strategier. I dag vant jeg retten til å slippe å være edru ansvarlig på et studentarrangement torsdag 30. august, på grunn av mine overlegne strategiske evner.

Jeg er en rev på FreeCell. Av dette kan jeg tolke at jeg er ganske flink til å rydde. Mens jeg har skrevet denne posten har jeg brukt et par minutter på å vinne et par-tre FreeCell-runder. Om bare samme innsats kunne bli lagt ned i å rydde på hybelen…

Jeg får til det jeg gjør. Det jeg gidder å gjøre. O arbeidslyst, treng deg på, her skal du motstand finne!

Midt blant millioner av mennesker

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg har en bamse som heter Hertvik. Hertvik er en isbjørn, og trives godt sammen med en tennisball i tørketrommelen. Egentlig var det kanskje meninga at han skulle hete Hertvig, men barnesinn er flinke til å stave nye ord på sin egen måte.

Når man legger seg til å sove er Hertvik flink til å være der. Han er der sjøl om det ikke er noen andre der. Han har ikke pupper, men han har myk pels. Han varmer ikke spesielt bra, men han er der. Det gir ikke mening å legge seg alene, så nå skal Hertvik og jeg gå og legge oss sammen.

Rett før sola står opp er det kaldt som i Alaska.

Musikkens bakside: Øreplugger og headsets

Publisert
Skribent
maximilian

I dag vil jeg gjerne fortelle et par ting om øreplugger og headsets. Dette er to av de verste oppfinnelsene noensinne, og oppfinneren burde vært skutt.

Ikke misforstå meg nå, jeg digger musikk. Musikk er en bra greie, akkurat som jenter og whiskey. Poenget er at det ikke gir noen mening å høre på musikk alene. Musikk skal være i rommet, mellom for eksempel deg selv og jentene og whiskeyen.

Headsets og øreplugger, derimot, er bare isolerende, og setter deg ut av stand til å kommunisere med folk rundt deg. Musikk er bra for deg, musikk for bare deg er på trynet. Punktum.