Timeplanen min er et kaos uten like. I høst har jeg 20 timer i uka hvor jeg absolutt burde være på Blindern. Forelesninger, seminargrupper og så videre. Bare 2 av dem ligger så fint til at de ikke krasjer med noen andre. Det går jo ikke. Derfor har jeg flydd litt fram og tilbake mellom PC-stuer og studieveiledere for å ordne opp.

Først ut var to seminargrupper på økonomisk institutt.

Det er et skjemavelde uten like, noe må gjøres på nettet og noe må leveres på papir, en veileder må signere her og der, og en resepsjonist må sjekke at timene mine faktisk går samtidig som noe annet. Hvilken blodtype har jeg, har jeg vært på treningsleir i Afghanistan og hva er personnummeret mitt? Ikke noe ekstraordinært, med andre ord, men den helt vanlige papirmølla. Det er sånn det er, og jeg håper det går i orden.

Neste institutt i ilden var institutt for medier og kommunikasjon. Første bøyg var å finne instituttet. De har gjemt det på Forskningsparken (ti minutter å gå fra «hovedcampus»). Andre bøyg var å komme seg inn. Hovedinngangen var nemlig låst. Som en erfaren student hadde jeg selvfølgelig studiekortet mitt i lomma, så jeg dro det for å sjekke om jeg alt hadde fått tilgang, og jada! – jeg slapp fint inn. Følg skiltingen, fire ganger til venstre, helt høyre, opp en trapp og inn en dør.

Bortsett fra at siste dør var låst. «Men jeg har jo nøkkelkort,» tenkte jeg. Jeg kunne se resepsjonen innenfor. Som en erfaren student dro jeg kortet kjapt gjennom leseren og dro i døra. Den rikket seg ikke. Jeg prøvde en annen dør, den var like vrang. Jeg dro i den første døra igjen og igjen, dro kortet på nytt, jeg prøvde og prøvde og prøvde. Hit, men ikke lenger.

Heldigvis kommer en ansatt som hadde vært ute og ordna noe. Han drar ikke noe kort, men dytter på døra. Derfra går alt greit, null byråkrati og jeg kunne faktisk gjort det med to tastetrykk helt på egen hånd hvis jeg ikke hadde antatt at det var som på økonomi.

Skyv, altså. Ikke trekk.

Jeg innrømmer det gjerne – jeg har tatt feil én gang før. Det er imidlertid ikke hver gang det går like ille.

En tidlig sommerkveld for ikke lenge siden var det på tide å gå på T-banen. Jeg småløper som vanlig til første vogn for å få kortest mulig vei å gå etter avstigning. Gogol Bordello hamrer i vei i mine splitter nye øreplugger, og verden ligger for mine føtter.

Verdensvant slentrer jeg inn på T-banen. Trodde jeg. Vel innenfor dørene sier den gamle damen et eller annet, hun som gikk på sammen med meg. Jeg får det ikke med meg, jeg er helt oppslukt i basstromma og trekkspillet. «Unnskyld?» Jeg er med vilje litt myk i stemmen mens jeg tar den ene pluggen ut av øret, for hun har visst grått hår, selv om hun så mer enn gjennomsnittlig oppegående ut. Jeg gjetter vilt: sprek 70-åring.

«Du er en herre,» gjentar damen, og jeg tenker meg lynraskt om. Har jeg bukket eller knikset? Gått ned i knestående og sunget serenader til en vilt fremmed? Verken eller. Har jeg overpynta meg for spillkvelden som venter? Jeg ser fort nedover meg sjøl. Joggebuksa hadde sikkert hatt plass til to. T-skjorta hang løst utafor buksa og nedafor hettegenseren.

Det tar ikke mange brøkdelene av et sekund før jeg finner ut hva jeg har gjort. Her er hva som hendte: Idét jeg kom trippende mot døra hadde jeg nådd fram like før den hyggeliga dama, stoppa opp og venta på at hun skulle komme seg trygt ombord før jeg gikk inn sjøl. Og jeg hadde ikke engang registrert at jeg hadde gjort det før hun takka for seg. Jeg er stolt av å ha opparbeida rutine.

Jeg var dessverre ikke helt forberedt på et sånt kompliment, og neste gang bør jeg nok replisere litt raskere, men ordvalget mitt har jeg heldigvis ingenting å utsette på: «En dame er en kvinne som får en mann til å oppføre seg som en herre.»

Forrige gang jeg preprogrammerte meg sjøl, gikk det galt. Jeg glemte å gi meg sjøl en trigger for å komme ut av hypnosen. Enden på visa ble at jeg var ute i sola i mange, mange timer og fikk en liten andregradsforbrenning på skuldrene.

Denne gangen gikk det bedre. Det er ganske deilig å skru seg av litt. Jeg husker ikke nesten ingenting fra den timen jeg var ute og løp, bare enkelte glimt.

Jeg husker søpla jeg tømte og spillelista jeg satte på. Jeg husker stjerner i et blikkstille Sognsvann. Jeg husker en sti som jeg plutselig ikke kunne se lenger, og at jeg lurte på om det var fordi det var mørkt eller fordi jeg var sliten. Jeg husker Huldra som prøvde å lokke meg med vekk fra stien, og at jeg ikke så halen. Jeg husker blodet som strømmet til hodet og gallen som sa fra om at jeg hadde pressa meg sjøl idét jeg stoppa for å låse opp døra i blokka mi.

Det er diggbart å være nytrent og nydusja. Melkesyre er rensende.

Det finnes en hemmelig festival hvor alle er snille og greie, og hvor det koster to øl å være med på moroa. Programmet er hemmelig. Den foregår på et hemmelig sted, men alle veit når. Ølet er billig (jeg mener billig). Årets festival er den attende i rekken.

Dette kan jeg selvfølgelig ikke si til noen, da hadde det jo ikke vært hemmelig lenger. (Det fortelles heldigvis litt mer andre steder.)

Dette handler om meg. Det er midt på natta, og det kommer til et punkt.

Tåre på brannen av en tilståelse
Fryktløs på pusten min

I 3 måneder har jeg ikke gjort noe fornuftig, jeg har bare surra rundt uten å jobbe, jeg har brukt alle pengene mine og blitt blakk, jeg har ikke avlagt studiepoengene mine, jeg har forsømt pliktene mine, jeg har ikke vært meg sjøl. Jeg har flytta hjemmefra og til meg sjøl, et sted hvor jeg er bare meg, alene, uten alt som hører hjemme hos meg.

I 3 måneder har jeg forfalt og blitt en skygge av meg sjøl, jeg har ikke dansa til fine sanger eller gått inn for noe hundre prosent (gjør det nå, ikke vent). Jeg har latt meg drive avgårde med vinden, vinden har blåst meg rundt og jeg har truffet noen nye folk, venner som i varierende grad har fått eller jeg har gitt muligheten til å stille opp ennå, men som jeg uansett tror ville gjort det hvis det trengtes.

I 3 måneder har jeg drukket øl og vært mucho macho, montert litt kinomaskiner og snekra litt i det små på ei hagestue i stedet for å tjene penger og skaffe meg arbeidserfaring, i stedet for å gjøre ferdig noen av prosjektene mine, i stedet for å bade og spille volleyball, i stedet for å være tilstede og gjøre en innsats for meg sjøl og alt som betyr noe for meg har jeg rømt og utsatt alt sammen.

Det er greit med litt ferie, men det kommer til et punkt.

Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg ned lenger. Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg lenger ned. Jeg håper og tror det punktet kommer nå, etter 3 måneders fravær. I’m back, baby.

Ikke at jeg har det bra igjen, helt plutselig, ved å knipse på fingrene, men at jeg i det hele tatt har det. Hei, her er jeg igjen.

Man jobber mye mer effektivt dersom man bare gjør en ting om gangen. Det kan kanskje være derfor jeg ikke alltid er like effektiv?