Hun upskirt, jeg klissvåt

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Raude kom mot meg med et glass i handa. «Her er drikken din», sa han. Jeg smilte og sa takk. I neste øyeblikk kastet han innholdet i fjeset på meg, før han forsvant fra mitt åsyn. De andre festdeltakerne begynte å fatte interesse, og jeg lo meg gjennom en av favorittfrasene mine:

«Joda, jeg fortjente den.»

Etterpå blei det laga en plakat for å kommunisere med jentene som satt og røyka ut av vinduet på den andre sida av gata. Hun ene hadde på seg en kort og lekker sommerkjole, og dingla med beina halvannen etasje over oss. «Vi ser trusa di», sto det.

Det aller viktigste

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

HenderI en perfekt verden ville

  • eksamen gått greit og kunne bli tatt med ro
  • hun jeg var mest glad i hatt et bilde av meg på veggen
  • det vært sol
  • mulighetene ha vært mange
  • sjokoladekakene mine inneholdt en hemmelig ingrediens
  • jeg hatt et parfymert lommetørkle i skuffen
  • det vært øl i kjøleskapet og sterkere saker i bokhylla
  • sommeren vært uten forpliktelser
  • hver dag inneholdt sang og dans

9 poeng av 9 mulige. Det eneste som mangler er altså et par pupper, ei rumpe og ei hand å holde i.

Det verste er når de holder hverandre i hendene.

Pinky og presentasjonsteknikk

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jeg er Pinky, det kalles jeg om bord.
Selv om jeg er liten, vil jeg gjerne være stor.

Hvilke små piker på begynnelsen av 1990-tallet husker vel ikke Pinky? Den lille piraten som var snill, ombord på skuta til Kaptein Sabeltann?

I går satt jeg i møte med Pinky – eller, det vil si, skuespilleren. Han skal holde et kurs i presentasjonsteknikk for førstekullingene som begynner på studiet mitt til høsten.

Pinky har blitt stor. Jeg trodde ikke det var mulig. Hvis han har klart det, så skal pokker meg jeg klare det også. Det umulige går an, bare man har nok kaffe og klarer å droppe et par forelesninger.

Nå vil jeg kjenne landjord under skoa mens jeg kan.

Tensingsex og eplekake

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

I natt ble jeg introdusert for begrepet tensingsex. Fra gamle dager – da det var kaldt om vinteren og langt mellom både negre og homser – husker jeg en sofa i Kongegata 7. Der var det gjevest å sitte i hjørnet, fordi da endte man alltid i midten av haugen som dannet seg i løpet av kvelden. I tunge tider, når jeg lurer på om jeg egentlig burde vært på folkehøgskole, tenker jeg at det hjørnet må ha vært en minst like god erfaring.

Tensingsex er et begrep som handler om at man viser nærhet til hverandre. Det betyr å kile på armen eller stryke over ryggen, vel vitende om at dette er noe man gjør fordi det er godt for den andre. Kanskje litt fordi det er godt for en selv også, men mest fordi det første. Det er viktig for meg å få fram at går en markant grense mellom tensingsex og usømmelig oppførsel.

Tiden i hjørnet, der hvor vi til stadighet dyrket gruppetensingsex, ble plutselig borte en vårkveld for fire år siden. Like etter flytta kongegatebeboeren, og hjørnesofaen havna på fyllinga. Jeg lurer på om det er mulig å komme tilbake til en rytme med en hjørnesofa hvor alle søker mot hjørnet. Kongegata 7 er over alle hauger, men hva skjedde egentlig med tensingsexen?

Når jeg tenker etter, foretrekker jeg fremdeles å sitte i hjørnet av hjørnesofaer. Hvordan jeg fikk den preferansen må være åpenbart. Hvordan eller hvorfor den fremdeles sitter igjen, veit jeg ikke. Det har strengt tatt gått for langt mellom tensingsexaktene.

I Kongegata 7 var det lov til å røyke inne. Vi måtte jo det, leiligheten lå tross alt i andre etasje. Alle som var på besøk var røykere og drankere av verste slag, og hvis vi ikke var fulle, lå vi alle sammen i sofaen og røyka og hadde tensingsex. Det lå litt Roskilde i veggene i Kongegata 7.

Disse ballene ble litt for viktige for meg til at jeg tør å hente dem ned med en gang. Til syvende og sist – kanskje i stedet for en konklusjon – syns jeg, på toppen av det hele, at nattens eplekakebit ble noe mer elegant enn den sedvanlige bøtta med is.

Matbit

Sol og regn og latter og sang

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Det er volleyballsesong nå. På tide å kle av seg, gå utafor og slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil, og prøv gjerne å kaste frisbee så langt du kan. Eventuelt kan du ta den imot. Om ikke lenge er vi alle enten brune eller bleike. De siste åra har jeg vært bleik, mye jobb og nerding har skylda. Gi meg litt tid.

Den perfekte sommerdagen:

  • Solskinn
  • Saltvann
  • Nett og ball
  • Jente i armkroken
  • Ingen par sko
  • Et par pølser
  • To par pils

Jeg vil ha, ropte ungen og begynte å skrike så høyt at kjerringa blei rødere enn gubben som var solbrent.

For mange år siden spilte jeg volleyball hele sommeren. Vi hadde litt peiling, og begynte å skjønne poenget med hoppserve. Vi opplevde følelsen av kroppen som belønner seg selv når man får inn en fin blokk. Dopamin er godt. En sånn sommer lengter jeg etter, og nå er været her!

Ritualer

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Mestring er viktig. Det er ufattelig viktig å ha tro på seg selv, å klare det man holder på med, eventuelt å klare å ikke klare det. Man kan bygge opp mestringstro, sies det. Begynne i det små: «Jeg mestrer å knyte skolissene mine!», for deretter å øke sakte, men sikkert – for eksempel til «Jeg takler skikkelig godt å ikke takle det når jeg går på snørra!»

Da jeg var rundt 13 år gammel begynte jeg å danse. Som en følge av det har jeg stått på mange scener de siste ti årene (ikke bare som danser). Det plager meg vanligvis ikke at folk skal se på eller vurdere det jeg holder på med. Jeg har både improvisert foran små grupper på Gardermoen, og gjennomført feilfrie og nøye planlagte opptredener foran 30 000 tilskuere på den andre sida av jorda.

Som mange andre scenekunstnere har også jeg et eget scenerituale som jeg utfører før jeg går på scenen. Mitt rituale er banalt og enkelt: Jeg synger de to første versene av Amazing Grace som best jeg kan. Sangstemmen min kan vanskelig undervurderes, og meningen bak ritualet var en gang at «mestrer jeg denne synginga noenlunde ålreit, kan jeg mestre hva som helst, og i alle fall denne forestillinga». Det er lenge siden jeg har stått på scenen. Jeg har ikke opptrådt siden i fjor sommer, men de to versene har jeg sunget mange ganger. Jeg kan den sangen.

Vanligvis er mestringsfølelsen min ganske høy, men den har fått seg en knekk i det siste. Så jeg ga full hals:

Amazing grace, how sweet the sound
that saved a wretch like me!

Plutselig glemte jeg teksten. Helt ut av det blå.