Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.
I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.
Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.
På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.
Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))
Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)
Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”
Du burde abonnere på nye poster eller følge meg på Twitter.
11 kommentarer
Haha, jeg så da ikke SÅ rart på deg? Dessuten ble jeg etter hvert kidnappet av Vampus som dro meg med til Grønland for å drikke drinker og synge Spice Girls-sanger altfor høyt og dermed fikk vi jo egentlig ikke snakka sammen i det hele tatt.
Så lenge du fremdeles støtter meg i onde plott skal jeg ikke klage!
Husk vi var brisne. Av det der husker jeg bare at jeg fikk innflyttingsgave av deg, og det var jo pent gjort av deg. Og min teori er at når Vampus kjefter, er det hennes måte å si at hun liker deg på.
For å unngå samtalelås ved introduksjon til noen du vet hvem er, kan jeg jo anbefale denne varianten:
- Hei, jeg heter Ole, sa jeg til Ole.
- Hei, jeg heter Eskil, sa Ole.
Hvilket blant annet ga den situasjonen at damen ved hans side, Trine, plutselig var sammen med meg, noe som åpner uante muligheter for mer BS. (Og muligens slåssing, men heldigvis er vi siviliserte mennesker.)
Som Eskil sier, var spriten allerede framme. Jeg kan ikke si at jeg egentlig husker introduksjonen som noe spesielt, men det er vel kanskje et godt tegn?
Tror jeg skal sende lenke til denne posten til venninna mi som supermobbet meg for at jeg hadde gått på fest med folk jeg kjente fra internett, hun nektet i alle fall å tro på at det var mennesker uten alvorlige sosiale funksjonshemminger.
Takk for et bra lag, folkens!
Frøken: Åh, det var der Spice Girls-referansene kom fra? Jeg visste at Høyre-folk var onde, men jeg trodde det fantes grenser.
Esquil: Snedig løsning! Bare bra at Vampus blei sur, jeg klarte jo å unngå Spice Girls. Ønsker du deg kaktus eller kaktus til jul?
Lea: Denne posten er vel et argument til hennes fordel? Jeg kjenner i alle fall ingen andre som har problemer med å hilse på folk ;)
Deilig og høre at andre også synes at hilsing er kleint. Mitt problem er at jeg enten husker ansiktet fra et sted, men ikke navnet, eller at jeg vet navnet, men ikke vet hvem på stedet som eier navnet, eller at jeg verken husker navn eller ansikter på folk jeg burde huske, og som derfor ender opp med å bli fornærmet. Taktikken med å ikke hilse eller heller ikke bra, da man blir sett på som overlegen.
Jeg veit nøyaktig hva du mener. Etter lang tids problemer har jeg funnet et par taktikker for å huske navnene, men de kan jeg jo ikke fortelle om her uten å ødelegge alt sammen…
Jammen, du kan jo ikke si sånt uten å gjøre leserne dine altfor nysgjerrige på taktikkene….
Jeg er mystisk og interessant, og du vil vite mer om meg. Det er derfor du alt har kikka gjennom stalkerguiden.
Ja, ærlig talt. Hvis du har funnet en revolusjonerende måte å kjenne igjen ansikter og huske navn, bør du dele den med oss andre!
Haha :D
Jeg lo så jeg gråt da jeg leste dette innlegget. Det gjør jeg ikke ofte.
Helga: Jeg har sendt deg en e-post med velmente råd.
IdunnSofie: Aldri så gærent at det ikke er godt for noe!
Velkommen til bloggen, forresten, begge to ^-^