Torturredskap for fotpleie

Helt siden jeg akkurat hadde møtt Prinsessen, og tapte solid i kampen mot badet hennes, har jeg lurt på om jeg hittil i livet har gått rundt med et helt feil inntrykk av hva man oppbevarer på baderommet. Siden det har gått et par år, syntes jeg i dag at jeg kunne teste hypotesen min uten at det ville være for mistenkelig.

Machete

Mange har visst ei «fotfil». Foto: Jason Hickey (CC BY)

Thomas: Du Prinsesse, har ikke du et sånt torturredskap for fotpleie liggende?

Prinsessen: Jo, det skal være i dusjen et sted.

Thomas: I dusjen?

Prinsessen: Mhm.

Hun skjønte akkurat hva jeg mente.

Semesterberetning

Jeg har vært en travel mann i høst. Jeg har avlagt eksamener for 50 studiepoeng (et normert semester er 30 studiepoeng), jobbet i 20 % stilling hos LOOP, tatt på meg styreverv i Studentersamfundet, bedrevet samboerhold, invitert til etelag og fester, samt pleiet akvariefisk.

Nå som høsten endelig er over, har jeg tatt meg skikkelig fri, akter ikke å gjøre noe som helst fornuftig, svarer ikke på e-post og gjør minst mulig for å slappe av mest mulig. Det er digg!

Det var kortversjonen – resten av dette innlegget vil nok mamma beskrive som fole omstendelig. Du er herved advart. Les heller en gammel damehistorie hvis du ikke er interessert i detaljkunnskap om hva jeg har drevet med i hele høst.

Fortsett å lese

Kjipere blogging: Jeg fikk kjæreste

Jeg aner ikke hvorfor, men hvis du leser bakover i bloggen her, vil du merke at tematikken ble kraftig forandret idet jeg fikk kjæreste. Før gikk det mye i hvor kjipt det var å være singel. Når går det mest i «datamaskiner og sånn, og det har blitt mye kjedeligere å lese» (sitat Lea).

Jeg ser tydelig sjøl også at jeg skriver annerledes. Da jeg var singel brukte jeg doble betydninger, bilder og metaforer. Ta for eksempel denne posten om rom og cola, på overflaten greit og likefremt om hvordan man skal bestille Captain Morgan i baren. Følger og leser du den første og eneste lenka i blogginnlegget, får du derimot satt teksten i perspektiv og har muligheten til å skjønne hva det egentlig dreier seg om.

Seinere forklarende tekster, for eksempel da jeg først forklarte hva Google Wave er for noe, handler bare om akkurat det. Dette henger sikkert også sammen med at jeg er veldig flink til å fortelle om det når jeg har det kjipt, og tilsvarende dårlig til å greie ut om hvor fint jeg har det.

Blogging har blitt kjipere fordi jeg ikke bruker de samme litterære virkemidlene som før, og fordi jeg ikke lenger blogger om mitt ve og vel. Dette gjelder bare akkurat denne bloggen, da – jeg er ikke så stormannsgal at jeg tror hele Bloggeby forkrøpler selv om jeg har blitt dårligere til å skrive.

Dette blogginnlegget er en del av serien Hvorfor blogging har blitt kjipere, som peker på noen ting jeg mener har forandret hvordan jeg forholder meg til blogging til det verre.

Nyttårsforsetter for 2010

En av fordelene med å ha et eget nettsted er at det er et fantastisk arkiv for å se hva man har gjort før. Da kan man, som jeg nettopp gjorde, gå gjennom gamle nyttåsforsetter før man setter opp nye.

I 2007 gikk det så som så med forsettene. Forsettene om å røyke mindre og studere flittigere begynte overmåte bra, men gikk begge skikkelig i dass etter at min daværende samboer fant ut at en felles bekjent hadde større pikk enn undertegnede. Forsettet om “romlemantiske gaver” gikk veldig godt (det ringer noen bjeller om årsak og virkning her… men hvilken vei peker implikasjonen?). Vektforsettet kom jeg halvveis med; statusen i skrivende stund er at jeg har ett kg igjen.

Så, over til årets målsetninger….:

Nyttårsforsetter

  • 52 bloggposter. Jeg syns at jeg skriver litt for sjeldent, og vil gjerne øke frekvensen på bloggen litt. I fjor landa jeg på 32 poster (hvis jeg har telt riktig). Da syns jeg 52 blir et realistisk mål for i år.
  • 12 nettsteder. Jeg er veldig glad i å drive med webdesign, og dedikerer mye tid til det selv om det ikke er mange prosjekter som når ut til de store, skumle internettene. I år vil jeg ha en målsetning om å slenge ut et nytt design én gang i måneden. Heia Maslow, heia selvrealisering. Og ja, blogger teller som nettsteder.
  • 5 om dagen. Jeg røyka som nevnt mindre i 2007 fram til eks-samboeren forlot meg. Nå har jeg ny samboer, og hun har ikke forlatt meg – ikke ennå, i alle fall. På tide å plukke opp tråden der jeg slapp. Jeg trenger ikke 6 sigaretter om dagen. (5, derimot…)
  • 1 bachelorgrad. Det begynner å bli på tide å plukke med seg en av disse gradene.
  • 1 omsetningsrekord. Jeg har et lite enkeltpersonforetak med virtuelt ingen omsetning i det hele tatt, all den tid jeg også studerer, jobber og jobber frivillig. En omsetning på “virtuelt ingen omsetning av det hele tatt” bør det være mulig å tangere, så hurra for meg.
  • 1 kilogram. Jeg mangler som sagt bare ett kilogram på det originale vektforsettet fra 2007. 2010 er året.
  • 0 tilfeller av å bli dumpa. Selv om jeg fortsatt kjenner folk med større pikk enn meg sjøl.

Jentebad vs. Thomas

Jeg er en enkel sjel. Jeg bruker én type såpe, har to sett med ukesokker og er glad i fett og sukker. Jeg liker når folk ikke legger noen kluter mellom. Alt i alt er jeg en minimalistisk sjel som liker å ha en minimalistisk verden rundt meg. Skjebnen har innhenta meg på et baderom av en motsatt karakter.

En av disse dagene hvor voksenbrusen fikk overtaket på meg, lot jeg en anonym prinsesse dekke den ene underarmen og begge hendene mine med penneblekk. I dusjen hennes dagen etter oppdaga jeg til min store fortvilelse at dette penneblekket ikke forsvant ved hjelp av den såpa jeg har pleid å stjele. Etter en rask inspeksjon av prinsessedusjen fant jeg heldigvis et verktøy jeg antok var til å vaske seg med, og fant ut at hvis jeg gjorde nettopp det, forsvant pennemerkene. Jeg syntes jo det svei litt, men hvis prinsesser kunne tåle slikt, måtte jo jeg også. (Skal jo være mann, må skjønne!) Litt seinere på dagen fikk jeg forklart at slett ikke alle prinsesser velger å skrubbe bort pennemerker med en fotfil i metall.

Jentebad 1 – 0 Thomas

Dagen etter skulle jeg atter en gang dusje, heldigvis var den fremdeles anonyme prinsessen i gang med å gjøre seg enda vakrere og dermed innen kommunikasjonsvidde denne gangen.

Thomas: Du, prinsesse?
Prinsessen: Ja, kjære?
T: (holder en rar og uidentifisert tube synlig over dusjkabinettet) Hva er egentlig den her til?
P: Det er en ansiktssåpe.
T: Å. Trenger jeg den, da?
P: (Tør ikke svare.)
T: Okei, da lar vi være. Men… (finner en annen rar ting og viser den fram) Hva med denne?
P: Det er en hårkur!
T: Den trenger jeg i alle fall ikke. Og denne?
P: Peeling!
T: Aha! Så det var den jeg skulle brukt på henda i går! Disse, da?
P: Balsam og en annen type balsam, barberskum, fuktighetskrem og hårfarge! Og i hylla under finner du en etterbehandlingskur, intimsåpe for ham, intimsåpe for henne og alfa og omega med nektar og ambrosia!
T: Hvorfor har du fuktighetskrem i … Nei, veit du hva, jeg gir opp. Har du noe sjampo et sted?
P: Nei, sorry, det er tomt.

Jentebad 2 – 0 Thomas

Den store schærsteposten

Stilisert dame holder stilisert mann i handaPrinsesse Lea har ikke kjøpt motorsykkel eller farga håret lysegrønt. Thomas har heller ikke hentesveis på tissen (Eller, vi lar det ligge; det er ikke poenget. Altså – *host* så du himmelen i dag? Snakker om blå!). Å, så deilig det er å ha kontroll på sitt eget liv igjen.

Den siste helga har Lea og jeg bytta Twitter-konto. Vi har også stilt inn Facebook-kontoene våre til å hente statusoppdateringer herfra. Flere hundre mennesker har hatt noe å lure på…

Hvorfor? Vel – det begynte med at vi posta overensstemmende statuser for å se hvor lang tid det ville ta før noen oppdaga noe muffens. Akkurat som vi hadde forventa, var det Virrvarr som var først ute, dog mye raskere enn vi hadde sett for oss (kudos!). Vi ville leke mer. Dessuten var vi til dels inspirerte av Iversen og Kristins bloggbytte i romjula 2006.

Det var bare det at vi ikke gikk spesielt inn for ikke å bli avslørt. Tvert imot benytta vi anledninga til å sparke hverandre hardt i skinnleggen med statusoppdateringer som fikk mødre og venner til å heve bekymra øyebryn. Derfor er det på tide å avslutte eksperimentet før det blir virkelig stygt. Vi er jo egentlig ikke så mye ute etter å ta knekken på hverandre som å ville deklamere for verdensveven og verden at

Thomas + Lea = sant

:)

Så nå kan dere enten være sjokkerte/overraska/himmelfalne/skuffa, eller overlegent erklære at dere hadde sett det komme for lenge sida. Hva veit vi? Uansett er dere pent nødt til å venne dere til tanken. ;)

Min hemmelighet: Det er farlig, det

KysselepperDet er noe jeg ikke har fortalt deg, og jeg tenkte du skulle få lese det her, sånn for å understreke hvor hemmelig det er. (Du kan jo ikke få vite det , så jeg slipper ikke teksten ut gjennom tubene før om ei stund. Du kan få lese den når det hele er bittelitt på avstand.)

Jeg liker deg skikkelig godt, og jeg er skikkelig redd for at det skal gjøre skikkelig vondt.

Det er derfor jeg drøyer så fælt. Det er derfor jeg ikke kysser deg så snart jeg ser muligheten; det er derfor jeg beveger meg så forsiktig. Jeg må venne meg til tanken om at det sannsynligvis ikke vil vare evig først (det er noe drit), venne meg til tanken om hvilket behov jeg er redd for at jeg dekker.

Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at det i alle fall kommer til å gjøre vondt dersom jeg ikke gjør noe i det hele tatt. Dessuten er det i denne sammenhengen bedre å angre på noe gjort enn noe ugjort, så jeg skal kysse deg nå snart. Lover.

Hei, Lea, jeg heter Thomas

Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”