Jeg begynte å bli bekymra for at vi skulle gå mot våren uten at vinteren – dvs snøen – i det hele tatt hadde vært her. Den gang ei, heldigvis ble det litt kaldere. Med snø og slafs kommer is og holke – og gjerne også litt underkjølt regn. I slike tider øyner jeg ofte gylne muligheter til å vise fram mine flotte balansekunster.

Jeg har nemlig for vane å tråkke på disse glatte, små flekkene som man ikke helt finner ut av hvor er før man ikke lenger har hodet pekende oppover og beina nedover. Spenstig og myk i kroppen som jeg er er det vanlig å se høyrebeinet mitt plutselig bevege seg som i en eksponentiell kurve (hvor beinets høyde over bakken ses som en funksjon av tiden: h(t) = t^a, hvor a > 1. Robin bes rette feil i framstillinga.) til jeg ligger omtrent flatt i lufta, hvor jeg på mirakuløst vis får kasta venstrebeinet over (!) høyrebeinet, korrigert tyngdepunktet med en rar spiralbevegelse i ryggen, landa på venstrebeinet med perfekt balanse, snudd meg rundt som om det var med vilje, børstet litt støv av frakken og gått videre som om ingenting har hendt.

Balansen er altså så god at jeg vanligvis klarer å korrigere for ufrivillig skøyting, sjøl om det er midt i fallet. Dette er jeg stolt av, og jeg liker å skryte av mine mange år som danselærer og ballettdanser. Da får man nemlig så god balanse.

Ikke i dag, kompis. Med hodet så høyt oppe i skyene snørra jeg skikkelig. Det skal vanskelig gjøres å gå på trynet på en mer bokstavelig måte. Godt at treningsbagen var der, så jeg hadde noe mykt å briste ribbeina på.