“Jeg kommer om fem minutter. Kjøper pizza på veien. Setter du på ovnen?” Hun hørtes glad ut.

“Det passer kjempefint!” Jeg prøvde å høres glad ut, jeg også.

Leiligheten så ut som om den hadde vært utsatt for ei ukes sammenhengende superfyll, uten at noen hadde tenkt på å rydde. Når jeg tenker meg om, er ikke det så langt unna fakta, heller.

“Dere tar stua. NÅ, og det haster. Sett i gang!” Lederstemmen tas bare i bruk når det virkelig trengs – dette tror jeg var første gang siden jul – men den virker. Selv gikk jeg løs på mitt eget rom. Kjøkkenet, badet og inngangspartiet fikk bare være.

Haugen med klær havnet rett inn i klesskapet, hvor den fikk ordre om å late som om den var brettet ferdig. Permene ble raskt og ryddig slått sammen og satt på noenlunde riktig plass i hylla. Resten av rotet på skrivebordet dyttet jeg ned i en stor pappeske som venter på å brukes under flytting. Da den var satt bort, var mye feid under teppet. I stua hadde de nesten blitt enige om hvem som skulle sortere boksene fra flaskene mens den andre lette etter noe å tørke støv med. Tannpuss, mens jeg dyttet damebesøket ned trappene og ut døra og tok på parfyme. I fullt firsprang rakk jeg til og med å feie over gulvet.

De andre kollektivbeboerne hadde kommet seg gjennom flaskene, pizzaeskene og 7-elevenposene mine og hadde nesten tenkt på å begynne å vaske gulv da det ikke ringte på. Hun hadde låst seg inn selv. Ubemerket pustet jeg lettet ut. Jeg hadde gjort mye på kort tid.

“Hei, kjær… *host* Hei, eksen min.”