Mestring er viktig. Det er ufattelig viktig å ha tro på seg selv, å klare det man holder på med, eventuelt å klare å ikke klare det. Man kan bygge opp mestringstro, sies det. Begynne i det små: “Jeg mestrer å knyte skolissene mine!”, for deretter å øke sakte, men sikkert – for eksempel til “Jeg takler skikkelig godt å ikke takle det når jeg går på snørra!”

Da jeg var rundt 13 år gammel begynte jeg å danse. Som en følge av det har jeg stått på mange scener de siste ti årene (ikke bare som danser). Det plager meg vanligvis ikke at folk skal se på eller vurdere det jeg holder på med. Jeg har både improvisert foran små grupper på Gardermoen, og gjennomført feilfrie og nøye planlagte opptredener foran 30 000 tilskuere på den andre sida av jorda.

Som mange andre scenekunstnere har også jeg et eget scenerituale som jeg utfører før jeg går på scenen. Mitt rituale er banalt og enkelt: Jeg synger de to første versene av Amazing Grace som best jeg kan. Sangstemmen min kan vanskelig undervurderes, og meningen bak ritualet var en gang at “mestrer jeg denne synginga noenlunde ålreit, kan jeg mestre hva som helst, og i alle fall denne forestillinga”. Det er lenge siden jeg har stått på scenen. Jeg har ikke opptrådt siden i fjor sommer, men de to versene har jeg sunget mange ganger. Jeg kan den sangen.

Vanligvis er mestringsfølelsen min ganske høy, men den har fått seg en knekk i det siste. Så jeg ga full hals:

Amazing grace, how sweet the sound
that saved a wretch like me!

Plutselig glemte jeg teksten. Helt ut av det blå.