Jeg innrømmer det gjerne – jeg har tatt feil én gang før. Det er imidlertid ikke hver gang det går like ille.

En tidlig sommerkveld for ikke lenge siden var det på tide å gå på T-banen. Jeg småløper som vanlig til første vogn for å få kortest mulig vei å gå etter avstigning. Gogol Bordello hamrer i vei i mine splitter nye øreplugger, og verden ligger for mine føtter.

Verdensvant slentrer jeg inn på T-banen. Trodde jeg. Vel innenfor dørene sier den gamle damen et eller annet, hun som gikk på sammen med meg. Jeg får det ikke med meg, jeg er helt oppslukt i basstromma og trekkspillet. “Unnskyld?” Jeg er med vilje litt myk i stemmen mens jeg tar den ene pluggen ut av øret, for hun har visst grått hår, selv om hun så mer enn gjennomsnittlig oppegående ut. Jeg gjetter vilt: sprek 70-åring.

“Du er en herre,” gjentar damen, og jeg tenker meg lynraskt om. Har jeg bukket eller knikset? Gått ned i knestående og sunget serenader til en vilt fremmed? Verken eller. Har jeg overpynta meg for spillkvelden som venter? Jeg ser fort nedover meg sjøl. Joggebuksa hadde sikkert hatt plass til to. T-skjorta hang løst utafor buksa og nedafor hettegenseren.

Det tar ikke mange brøkdelene av et sekund før jeg finner ut hva jeg har gjort. Her er hva som hendte: Idét jeg kom trippende mot døra hadde jeg nådd fram like før den hyggeliga dama, stoppa opp og venta på at hun skulle komme seg trygt ombord før jeg gikk inn sjøl. Og jeg hadde ikke engang registrert at jeg hadde gjort det før hun takka for seg. Jeg er stolt av å ha opparbeida rutine.

Jeg var dessverre ikke helt forberedt på et sånt kompliment, og neste gang bør jeg nok replisere litt raskere, men ordvalget mitt har jeg heldigvis ingenting å utsette på: “En dame er en kvinne som får en mann til å oppføre seg som en herre.”