Timeplanen min er et kaos uten like. I høst har jeg 20 timer i uka hvor jeg absolutt burde være på Blindern. Forelesninger, seminargrupper og så videre. Bare 2 av dem ligger så fint til at de ikke krasjer med noen andre. Det går jo ikke. Derfor har jeg flydd litt fram og tilbake mellom PC-stuer og studieveiledere for å ordne opp.

Først ut var to seminargrupper på økonomisk institutt.

Det er et skjemavelde uten like, noe må gjøres på nettet og noe må leveres på papir, en veileder må signere her og der, og en resepsjonist må sjekke at timene mine faktisk går samtidig som noe annet. Hvilken blodtype har jeg, har jeg vært på treningsleir i Afghanistan og hva er personnummeret mitt? Ikke noe ekstraordinært, med andre ord, men den helt vanlige papirmølla. Det er sånn det er, og jeg håper det går i orden.

Neste institutt i ilden var institutt for medier og kommunikasjon. Første bøyg var å finne instituttet. De har gjemt det på Forskningsparken (ti minutter å gå fra “hovedcampus”). Andre bøyg var å komme seg inn. Hovedinngangen var nemlig låst. Som en erfaren student hadde jeg selvfølgelig studiekortet mitt i lomma, så jeg dro det for å sjekke om jeg alt hadde fått tilgang, og jada! – jeg slapp fint inn. Følg skiltingen, fire ganger til venstre, helt høyre, opp en trapp og inn en dør.

Bortsett fra at siste dør var låst. “Men jeg har jo nøkkelkort,” tenkte jeg. Jeg kunne se resepsjonen innenfor. Som en erfaren student dro jeg kortet kjapt gjennom leseren og dro i døra. Den rikket seg ikke. Jeg prøvde en annen dør, den var like vrang. Jeg dro i den første døra igjen og igjen, dro kortet på nytt, jeg prøvde og prøvde og prøvde. Hit, men ikke lenger.

Heldigvis kommer en ansatt som hadde vært ute og ordna noe. Han drar ikke noe kort, men dytter på døra. Derfra går alt greit, null byråkrati og jeg kunne faktisk gjort det med to tastetrykk helt på egen hånd hvis jeg ikke hadde antatt at det var som på økonomi.

Skyv, altså. Ikke trekk.