Svøm, bare svøm. Ville du dø?

Hverdagen er slitsom. Det er ting som skal gjøres, papirer som skal leses og stiftes og hulles og settes inn i permer og arkiveres, bøker som skal pløyes og tall som skal deriveres, jobber som skal fås, følelser som skal pleies, for lite sjokolade som skal spises og respekt for seg sjøl som skal beholdes. Ville du dø?

Det jeg mener å si blir forandra av denne posten. Bloggmediet forandrer det jeg vil si, det kommer ikke fram på den måten jeg mente det. Men det som kommer fram påvirker deg på en eller annen måte. Kanskje du også blir lei av alt kjaset og maset, eller kanskje du vil irritere deg over folk som klager over alt kjaset og maset. Er du heldig vil du rett og slett bli glad for at du ikke opplever kjas og mas. Ville du dø?

At du leser her betyr også at vi kommuniserer med hverandre. Vi kommuniserer enten du vil eller ikke. Akkurat nå ser du masse stæsj. For eksempel er det litt lenger ned lagt opp til at du skulle kommentere, og til høyre er det lagt opp til at du skal kunne finne meg på facebook. Om du ikke kommenterer eller finner meg andre steder, vil jeg gjennom forskjellige statistikkverktøy vite at du har lest dette, og latt være. Du kan ikke ikke-kommunisere. Du kommuniserer med meg akkurat nå. Uansett hvor trist det kan høres ut, er faktisk denne sida en måte for deg som leser og meg som skriver å være sammen på. Ville du dø?

Denne posten kan by på et forvirrende og tilsynelatende uendelig mangfold av tolkningsmuligheter. Ville du dø?

Ting kommer til å ordne seg, vet du. Alt er glemt om hundre år, sies det. Men vi husker ganske mange ting ganske godt ganske lenge, og konsekvensene av det vi gjør vil kanskje ikke være glemt. Ville du dø om 80 år med meg?