Denne posten var mitt bidrag til kategorien dagbok/personlig i Bloggidol 2008. Den gjorde det ikke spesielt godt, men fikk en tre-poenger blant juryavgjørelsene.

Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Det er annerledes om natta, folk kjaser ikke like mye, de sover, og jeg kan tenke. Hvis jeg vil.

Ordene hans var mykt duskregn tidlig om morgenen. Kanskje han vil komme tilbake og elske meg igjen. Etter at hun er borte, kanskje han vil ha meg igjen, men sannsynligvis ikke. Jeg savner ham mer enn jeg burde, mer enn jeg trodde jeg kunne.

Jeg husker både fint og fælt. Smilet hans, tårene hans er en del av meg. Det kjennes som om man røyker inne, jeg merker KOLSen komme snikende. Lungene virker ikke, jeg kveles av mitt egetproduserte slim og lufta er tung. Det kjennes som om livet slipper taket.

Dagene og nettene er ikke dager og netter lenger. De bare passerer forbi, og jeg lever livet mitt en dag av gangen. Hva mer kan jeg se? Hva kan jeg gjøre? Sitte, vente, håpe. Natta er dyna mi, den pakker seg rundt meg. Jeg burde grått. Jeg er så kald, jeg er helt for meg sjøl. Jeg er omringa av natt, og jeg er aleine. Enn så lenge.

Kanskje han vil elske meg igjen. Etter at hun er borte.