Jeg har lyst til å begrave deg opp til halsen i sand, sånn at det eneste som er oppe i lufta er hodet ditt og ei hand. Så finner vi en venn som kan begrave meg også, også kan vi stå der i sanda og holde hverandre i hendene, bare du og jeg. Hadde ikke det vært fint?

Etterhvert hadde jeg nok sunget noen sanger, og du hadde syntes det var fint. I hvert fall i begynnelsen, helt til du begynte å irritere deg over at jeg aldri slutta å synge, og til slutt hadde jeg tatt hintet og latt være. Du hadde vært så sint på meg at du kunne slengt igjen ei dør, men du hadde jo ikke hatt noen dør, så da måtte vi blitt enige om at jeg var teit og at jeg skulle skjerpe meg i stedet. Du kunne hjulpet meg å skjerpe meg. Du er søtere enn sukkerlake når du senker brynene og skal være streng.

Hvis tidevannet kommer og tar deg, hvis flo og fjære sørger for å holde oss vekk fra hverandre, da møtes vi her i sanda. Du trenger aldri å bekymre deg, bare se bort i vannkanten; jeg skal vente her. Nedgravd. Kanskje noen kommer og snakker med meg av og til, så jeg slipper å være aleine hele tida, men jeg rikker meg ikke av flekken. Bare se etter sanda og ei solbrent hand.

Men hvis vi hadde vært flinke og begravd oss langt nok oppe på stranda – og det hadde vi nok, for vi pleier å være flinke sammen – da hadde vi nok stått der ei god stund. Og jeg hadde sikkert begynt å synge litt igjen, men du hadde sagt fra en gang til, og dette har vi snakka om før, jeg husker da det. Unnskyld. Det er vel på tide å bli voksen en gang. Jeg er ferdig med å synge nå, og jeg er best på skjerpings når vi er begravd sammen.

Det hadde sikkert kommet krabber og kløpet deg på nesa, men jeg skulle ha plystra, sånn at de kom og kløyp meg på nesa i stedet. Så skulle det ha flydd inn måker og spist krabbene til lunsj, og vi skulle stått der i sanda og holdt hverandre i hendene. Bare jeg og du.