Nyttårsforsetter for 2010

En av fordelene med å ha et eget nettsted er at det er et fantastisk arkiv for å se hva man har gjort før. Da kan man, som jeg nettopp gjorde, gå gjennom gamle nyttåsforsetter før man setter opp nye.

I 2007 gikk det så som så med forsettene. Forsettene om å røyke mindre og studere flittigere begynte overmåte bra, men gikk begge skikkelig i dass etter at min daværende samboer fant ut at en felles bekjent hadde større pikk enn undertegnede. Forsettet om “romlemantiske gaver” gikk veldig godt (det ringer noen bjeller om årsak og virkning her… men hvilken vei peker implikasjonen?). Vektforsettet kom jeg halvveis med; statusen i skrivende stund er at jeg har ett kg igjen.

Så, over til årets målsetninger….:

Nyttårsforsetter

  • 52 bloggposter. Jeg syns at jeg skriver litt for sjeldent, og vil gjerne øke frekvensen på bloggen litt. I fjor landa jeg på 32 poster (hvis jeg har telt riktig). Da syns jeg 52 blir et realistisk mål for i år.
  • 12 nettsteder. Jeg er veldig glad i å drive med webdesign, og dedikerer mye tid til det selv om det ikke er mange prosjekter som når ut til de store, skumle internettene. I år vil jeg ha en målsetning om å slenge ut et nytt design én gang i måneden. Heia Maslow, heia selvrealisering. Og ja, blogger teller som nettsteder.
  • 5 om dagen. Jeg røyka som nevnt mindre i 2007 fram til eks-samboeren forlot meg. Nå har jeg ny samboer, og hun har ikke forlatt meg – ikke ennå, i alle fall. På tide å plukke opp tråden der jeg slapp. Jeg trenger ikke 6 sigaretter om dagen. (5, derimot…)
  • 1 bachelorgrad. Det begynner å bli på tide å plukke med seg en av disse gradene.
  • 1 omsetningsrekord. Jeg har et lite enkeltpersonforetak med virtuelt ingen omsetning i det hele tatt, all den tid jeg også studerer, jobber og jobber frivillig. En omsetning på “virtuelt ingen omsetning av det hele tatt” bør det være mulig å tangere, så hurra for meg.
  • 1 kilogram. Jeg mangler som sagt bare ett kilogram på det originale vektforsettet fra 2007. 2010 er året.
  • 0 tilfeller av å bli dumpa. Selv om jeg fortsatt kjenner folk med større pikk enn meg sjøl.

Å blogge eller ikke blogge: For personlig?

Damer – jeg går rundt og tenker på dem. Jeg drømmer om dem når jeg slumrer på T-banen på vei til jobb, jeg faller hen til å stirre ut av vinduet og dagdrømme når jeg sikkert heller burde skrevet på et eller annet, jeg lurer på hvor de er når jeg spiser middag for meg sjøl eller når jeg har selskap av en koseisbjørn om natta. Det er jo ikke rart denne bloggen handler mye om jenter.

Ja, jeg sover med et kosedyr.

Jeg har altså et par pikehistorier på lager som fingrene formelig brenner etter å publisere på internettene, også lurer jeg litt, da, hvor mye man skal fortelle. Noen syns da det kan bli “for personlig” å utlevere seg over tubene, mens andre blåser en lang marsj. Begge sider er representert i dette kommentarfeltet. (Atter andre kommer fra søkemotorer, og vi veit jo hva slike folk er ute etter… Men slike gidder jo verken stemme eller kommentere, så de teller ikke.)

Det jeg lurer på er hvor mye jeg skal avsløre for dere gjennom bloggen.

[poll id=”2″]

Ei solbrent hand

Jeg har lyst til å begrave deg opp til halsen i sand, sånn at det eneste som er oppe i lufta er hodet ditt og ei hand. Så finner vi en venn som kan begrave meg også, også kan vi stå der i sanda og holde hverandre i hendene, bare du og jeg. Hadde ikke det vært fint?

Etterhvert hadde jeg nok sunget noen sanger, og du hadde syntes det var fint. I hvert fall i begynnelsen, helt til du begynte å irritere deg over at jeg aldri slutta å synge, og til slutt hadde jeg tatt hintet og latt være. Du hadde vært så sint på meg at du kunne slengt igjen ei dør, men du hadde jo ikke hatt noen dør, så da måtte vi blitt enige om at jeg var teit og at jeg skulle skjerpe meg i stedet. Du kunne hjulpet meg å skjerpe meg. Du er søtere enn sukkerlake når du senker brynene og skal være streng.

Hvis tidevannet kommer og tar deg, hvis flo og fjære sørger for å holde oss vekk fra hverandre, da møtes vi her i sanda. Du trenger aldri å bekymre deg, bare se bort i vannkanten; jeg skal vente her. Nedgravd. Kanskje noen kommer og snakker med meg av og til, så jeg slipper å være aleine hele tida, men jeg rikker meg ikke av flekken. Bare se etter sanda og ei solbrent hand.

Men hvis vi hadde vært flinke og begravd oss langt nok oppe på stranda – og det hadde vi nok, for vi pleier å være flinke sammen – da hadde vi nok stått der ei god stund. Og jeg hadde sikkert begynt å synge litt igjen, men du hadde sagt fra en gang til, og dette har vi snakka om før, jeg husker da det. Unnskyld. Det er vel på tide å bli voksen en gang. Jeg er ferdig med å synge nå, og jeg er best på skjerpings når vi er begravd sammen.

Det hadde sikkert kommet krabber og kløpet deg på nesa, men jeg skulle ha plystra, sånn at de kom og kløyp meg på nesa i stedet. Så skulle det ha flydd inn måker og spist krabbene til lunsj, og vi skulle stått der i sanda og holdt hverandre i hendene. Bare jeg og du.

Thomas – en åpen bok

Jeg har visst begynt å møte bloggere. I går traff jeg Virrvarr, og hun kunne fortelle meg at jeg var forelska. Etterpå plukka jeg opp min hittil største barregning.

Hun så mer også. Det var tydelig at jeg var en sjølstendig person, men at det ikke nødvendigvis gjaldt kjærlighetslivet mitt. Noe ved meg tydet på at jeg hadde et komplisert kjærlighetsliv. Videre var jeg bare delvis bevisst på mitt eget potensiale, og jeg var ikke den dominante parten i et forhold.

Man kan se det på meg.

Off record

De beste delene av en samtale er off record.

De nest beste delene er ikke uttalt. Som for eksempel når jeg har på meg sokkene hennes som jeg skamløst har stjålet fordi jeg ikke kan gi slipp (ja, jeg er sjuk i hodet og en stalker av dimensjoner, bli ferdig med det!), og jeg møter henne og finner ut ved en tilfeldighet at hun har på seg sokker som en gang var mine.

Men det er de beste delene som gjør at jeg smiler.

Det gjelder å sloss mot verden sammen, i stedet for å sloss mot verden aleine hver for seg. Ikke sant, Raude? Demonene forsvinner ikke av seg sjøl. D’e itjnå som kjem tå sæ’ sjøl.

Som man roper i skogen får man svar

“Gimme hope, Joanna!” ropte jeg.

Alt sammen er gjort. Jeg har sagt at jeg er en følelsesmessig jojo. Deilig å slutte dagen på toppen i stedet for på bunnen, som jeg gjorde i går. I dag har jeg klart å heve meg over ganske mye. Og nå skal jeg senke meg ned i den store, fluffy, gode dyna og drømme om noen som skal drømme om meg. Drømmeland er et fint sted. Byen er nesten myk i natt, ingen kan slå seg nå.

Jeg fikk akkurat det jeg ba om. God natt!

Kattfesk

Mandag var en merkedag. Hun spiste fisken denne gangen. Kanskje forskjellen var at det ikke var jeg som hadde kokt den. Kanskje forskjellen var at den ikke var kokt i det hele tatt. Det smakte sånn som kattfesk lukter.

Jepp, nå har jeg også smakt sushi.

Jeg også har spist sushi. Jeg også har spist sushi. Det betyr at jeg også er trendy. Det betyr at jeg passer inn med de andre barna som henger i storbyen, det betyr at jeg følger med, det betyr at jeg kan kle de nattsvarte klærne og det bekmørke håret, jeg har blitt trendy, det er like før jeg kjøper en mac, for jeg er så sinnsykt kul at det ryker av meg (ikke at jeg egentlig har råd, men faen heller, den ser jo så lekker ut), og jeg sto opp før klokka seks i dag morges for å gå på jobb, for jeg må ha penger baby, en haug med penger, cash til å kjøpe shiny ting som er minimalistisk utforma og er laga av børsta metall, for plastikk ser så gammeldags ut, og se på meg nå, utslitt før klokka er tre, men hippere enn en flodhest, jeg må vel snart ut og kjøpe en dobbel latte før jeg svimer av.

Jeg har blitt kul, og jeg er dødssøt fra før. Etter all sannsynlighet kommer jeg til å vasse i Lykkens Grotte så snart jeg kommer ned fra egotrippen, ser svart på verden og lar det gå ut over meg sjøl og omgivelsene mine.

Fine mandagen.