Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”