Når folk eldre enn 25 år snakker om at de vil forandre verden, gjør de det ofte med en slags ironisk distanse. Alle veit jo at man ikke kan forandre verden – i hvert fall ikke et enkeltindivid.

Verden bare er der, den. Det hender jo at noen forandrer den, men da er det gjerne noe ekstraordinært som har hendt. Vanlige folk, som du og jeg, vi forandrer ikke verden. Det er statsministre og folk man leser om i avisa, det. Alle kan ikke være statsministre.

Å forandre verden er noe ungdommen tror de kan gjøre, men så vokser de opp og finner ut at de egentlig bare vil ha seg en vanlig jobb fra ni til fire, komme hjem, lage middag og gjøre fine ting med familien.

Den fine ungdomstida, tenker folk, da kan man være idealister, da har ikke hverdagslivet ennå kommet og lært deg hva som er hva og hvor det egentlig passer best at skapet står. Det er praktisk å ikke være idealistisk.

Nå som vi har blitt voksne, skjønner vi at det ikke er så enkelt. Det er ikke bare bare å virkelig utgjøre en forskjell for flere en en engere krets. Det skal noe til; det er ikke for alle og enhver; man skal ha litt flaks for å få til noe sånt.

Vel – til helvete med det. Selvfølgelig skal jeg forandre verden!