For en liten stund siden brukte jeg mange timer på å rydde i kjellerboden. Der oppbevarte jeg alle de gamle kjærlighetsbrevene mine – sirlig arkivert i skoesker, bevokta av tre låste dører, gjemt innerst i et hjørne bak det styggeste bildet, skjult av en kodelås og et hemmelig passord, for ikke å glemme en sint mumie som kom for å spise deg hvis du gikk i en av de utallige fellene på veien.

Send mer kjærlighet.

Brevene var blitt tatt i bruk som bolig av en aggresiv muggsopp.

Det burde kanskje være åpenbart at kjærlighet mugner uten jevnlig tilsyn, men er det altså slik kjærlighet dør? I en grønn skog av insisterende sporer?

Hvis jeg nå blir rik og berømt, vil historikerne ha en tapt sak med å finne min viktigste korrespondanse. Erotiske noveller, kjærlighetserklæringer, parfymerte konvolutter med kyssemerker og telefonnumre til tenåringer med framtida foran seg har gått tapt for ettertida. Dere som har savna meg, savner meg nå uten at jeg blir minnet om det lenger.

Dette kunne nesten lignet et klassisk reisebrev. «Hei, jeg har det bare bra. Send mer kjærlighet.»