Jeg har fått et gavekort for 4 personer på en lugar på Stena Saga, som seiler Oslo-Frederikshavn-Oslo. Dette gavekortet får jeg ikke brukt sjøl, derfor tenkte jeg at jeg skulle gi det bort til noen som har lyst på det.

Gavekortet kan ikke brukes i helgene, men det er tross alt høstferie snart. I høstferien kjøres også konseptet «Barnas Båt» ombord, som betyr at det er et ekstra underholdningstilbud for barn. Her kan det hende at ungene dine blir undervist av Prinsesse Lea. Barnas båt eller ei, gavekortet må uansett brukes innen 15. oktober. Du kan hente det hos meg på Tøyen/Blindern/Chateau Neuf.

Så — hvordan får du tak i denne godbiten? Legg bare igjen en kommentar her og begrunn hvorfor det er du som skal få det. Beste begrunnelse vinner.

Jeg gir vekk gavekortet på fredag klokka 16.

«Forkjølelsen min får du aldri», skreiv statsviter Hege Skjeie i et utfall mot Twitter i Dagens Næringsliv i god tid før valget i fjor. Tiden går, Twitter består og andre enn Skjeie gir villig vekk forkjølelsen sin likevel.

Fikk hun rett likevel, da, Skjeie? Er Twitter bare et sted for fjas og tull? Et kjapt blikk på Jens Stoltenbergs Twitter-profil viser at dette ikke bare var en valgkampgreie. Hans siste innlegg er stort sett svar på henvendelser, lenker og referanser. Ja vel, så skriver folk mye rart – men man skal ikke undervurdere verdien av å ha en enkel og uformell måte å kontakte statsministeren på. På denne måten kan folk føle seg hørt, selv uten å komme på trykk i papirutgaven av Dagens Næringsliv.

Selv om vi ikke får statsministerens forkjølelse – og kanskje heller ikke Skjeies – får du gjerne min egen. Søvnløsheten min skal du få på kjøpet. For ikke å snakke om StudentWeb-brukeren min, som stadig skaffer meg nye utfordringer i hverdagen. Du kan ta med deg både det ene og det andre, fylleangsten annenhver søndag, julegavestresset i desember og hele den siste uka før studielånet kommer. Jeg ville bytta studielån mot minstepensjon når som helst.

Men toddyen min – å nei, toddyen min får du aldri!

Fra tid til annen hender det at jeg møter en av disse supermenneskene. Nå snakker jeg ikke om superhelter, men supermennesker. Du kjenner typen, jeg snakker om dem som jobber fulltid mens de avlegger studiepoeng i dobbel takt, samler på betalte og frivillige styreverv, trener 5 ganger i uka, har en innmari interessant hobby «sånn innimellom» og pleier sosial kontakt med flere enn vanlige folk husker navnet på. Dette er folk som har tid til å gjøre alt det man egentlig ikke har tid til.

I dag møtte jeg en god slump av mennesker med ekstrarolleadferd, og jeg kjente et stikk av sjalusi og misunnelse jeg ikke hadde forutsett. Disse menneskene som er så vanvittig flinke på alt de gjør — de er jo flinkere enn meg!

Jeg tror jeg pleide å være en av dem. Jeg — en superfyr! Du veit, før jeg fant kryptonitten min og plutselig ikke var så super lenger likevel. Jeg har begynt å bli stressa når jeg har dårlig tid, og produserer ikke mer enn akkurat så mange studiepoeng jeg absolutt trenger.

Eller kanskje det heller var kryptonitten min som fant meg. Jeg veit jo ikke helt hva som er problemet, bare at jeg snurrer litt treigere enn før. Herregud, jeg håper jeg ikke begynner å eldes.

Når jeg har sagt at jeg har pleid å være et supermenneske, og at det ikke er det lenger, kan jeg jo også legge ved en bemerkning om at dette semesteret skal jeg bli super igjen. Jeg har savna de små, usynlige tidsreisene og alle de andre triksa jeg pleide å dra for å rekke alt, og nå — nå! Her skal det flys.

Uansett, hvis du ikke føler deg som et supermenneske om dagen, da kan en superhelt være løsningen:

Det er august, og hovedstaden har nok en gang blitt tilholdssted for tusener på tusener av nye studenter. Av hensyn til alle dere som nettopp har flytta hit, her er noen raske punkter som kan være greie å ha bakhodet i en stor by:

• Du er sjelden nødt til å oppholde deg på Karl Johan — du må nok gå der bittelitt av og til for å komme deg til T-banen, men ellers kan du ta det helt med ro: Karl Johan er ikke (hele) Oslo.
• Folk du ikke kjenner er stort sett snille og greie. Det gjelder også svenskene.
• Det er fort gjort å bli kjent enten bare i den ene halvdelen av byen. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å pleie vennskap med folk som bor på Frogner hvis du bor på Carl Berner, og med folk som bor på Grønland hvis du bor på Majorstua.
• Når du skal ombord på T-banen (eller bussen, eller trikken, eller toget) skal du slippe forbi dem som skal ut før du går på. Med andre ord: Gå til side!
• Her finner du stikkontakter og gratis Internett på kafé.
• I rulletrapper: Stå til høyre, gå til venstre.
• Møt blikket til uteliggere. Det betyr ikke at du må gi dem penger, bare at de er mennesker, de også.
• Øl er billig på studentkjellere og Det Norske Studentersamfund. Øl er også billig i trange, slitte lokaler på Oslo øst. Øl er dyrt der hvor de også selger champagne, samt i nærheten av slike steder.
• De som selger hasj på gata er stort sett ikke farlige. Det holder å si «nei», det lønner seg svært sjelden for en kriminell å være ubehagelig.

Si gjerne fra hvis jeg har glemt noe du syns er viktig.

Oppdateringer:

• Aftenposten har skrevet om utelivets gratisgoder til ære for ferske studenter. Det er kulere å drikke gratis enn å drikke dyrt.
• Dørene på bussen og trikken lukker seg automatisk, hvis du trenger lengre tid på å gå ut, bruk knappen med stokkemann eller barnevogn på seg
• Det er dyrere å kjøpe billetter ombord på buss og trikk enn det er å kjøpe på automat / Narvesen / Deli de Luca.