Wear Sunscreen

Hvis det kommer tyver, må du ringe politiet. Hvis det kommer en tidevannsbølge, er det vel Heimevernet man burde ta kontakt med, er det ikke? Hvis du skjærer av deg fingeren, må du forte deg til legevakta.

Hvis du blir tørst, still deg et sted hvor bartenderen lett får øye på deg. Ved tappetårnet, for eksempel. Hvis du blir for full, men ikke er dum nok til å havne i fyllearresten, bare sånn full at du ikke helt har kontroll på hvordan du beveger deg og du kjenner deg litt dårlig, ring en taxi. Den tar deg med hjem, hvor du kan legge deg til å sove, og så blir alt mye bedre – om ikke allerede neste dag, så sannsynligvis i alle fall til kvelden igjen.

Hvis det kommer nedgangstider, kan du leve på staten ei stund. Hvis russerne kommer, ring til onkel Georg. Hvis dommedag kommer, vend deg mot himmelen og bli en angrende synder.

Men kommer kjærligheten, da er det ingenting som kan gjøres; hvis du forelsker deg, har jeg ingen råd å gi.

Skyfri himmel

Et eller annet sted høyt der oppe bak skyene fins det et eventyrland. Jeg har sett det med egne øyne. Jeg har letta og flydd gjennom skylag etter skylag, og tro det eller ei: Plutselig var det ikke flere. Høyt der oppe et sted er himmelen faktisk blå. Imponerende, men sant. Utrolig, men det er sånn det er. Det er ikke et eventyr, det er sant, kanskje du får se det sjøl en gang.

Når det blir mørkt og lysene er langt borte, ser jeg stjerneskudd, og jeg ønsker meg det samme enda en gang til. Ønsket er at jeg skal våkne opp igjen og se skyene langt der nede under meg. Blått over, blått ved siden, blått overalt. Alle problemene skal være et helt annet sted, bekymringene skal være små, tusen takk, det var så lite, ta meg med tilbake til den skyfrie himmelen. Over skyene.

Det er irriterende: Insekter kan fly, slimete insekter som hadde vært ekle å ta på og som det kommer sånn gelespor etter når de beveger seg. Hvorfor kan ikke jeg?

Ironi på flere nivåer

187 cm. Sikkert 65 kg.

Udiskutabel. Et midtpunkt. Original! =) Sifonofer. Eksentrisk. Annerledes. Aksepterende. Katharinas Salsapartner. Eloquent. Unik!! Reflektert. En Iversen er godt fornøyd med å ha blitt kjent med. Sær! Lett å like, åpen og hyggelig og snill og sånn. Sær og rar på en skikkelig bra måte. Hard og myk på samme tid. God tvers gjennom.

Irriterende kverulerende. Snakker som en vandrende masteroppgave. Avslappende å være rundt. Lett å snakke med. Plagsom når full og synger drikkeviser, ellers veldig morsom. Kjekkere enn fremstår på bloggen. Kompromissløst ærlig, ytterst rettferdig, generøs og genuin. Både seg sjøl og noe for seg sjøl. Tidvill. Likner veldig på han ene fyren i “Boondock Saints”.

Nå også singel. (Igjen. Førstemann til mølla?) Fortsett å lese

Den endelige løsninga

Når alt butter imot og verden ikke liker deg lenger, når maten er dvask og colaen tom, når huden detter av og pensumet har hopet seg opp, da er det bare én ting å gjøre.

Siden jeg kom hjem fra ferie har det liksom ikke gått helt veien. Det er ikke noe uvanlig at jeg sover til uvanlige tider, men de siste dagene har jeg ikke hatt kontrollen over det hele. Jeg våkner klokka to om natta uten å ha noe å gjøre, og når jeg gjør det sitter jeg og stirrer i veggen til jeg blir trøtt på et vilkårlig tidspunkt og legger meg til å sove igjen, gjerne mens jeg har besøk.

Humøret er av en eller annen grunn ikke helt på topp, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som er i veien. Vi lever i et kaldt land, og landet er fylt med jenter som ikke alltid gjør helt det vi vil. Man kan jo ikke forvente at det alltid skal passe heller, så det er ikke stort å gjøre med. Men pensumet hoper seg opp og eksamener forsvinner ut av rekkevidde, jobbtilbud kommer og jobbtilbud går. Jeg gleder meg til vi bikker juli. Da skal det være badetemperaturer og ei problemfri tid.

Inntil videre fant jeg den endelige løsninga mens jeg satt og surfa. Jeg fant ut hvordan jeg kunne klare alle eksamenene mine sjøl om jeg tar på meg arbeid til den store gullmedalje og lever det sosiale liv til langt på natt. “View all as read”. Herlige knappen.

Freedom of the Seas

Tidenes drømmeferie, kelnere og vinskjenkere og hovmestere i restauranten som tok tre dekk av verdens største cruiseskip med en lysekrone av dimensjoner som hang i sentrum, sikkerhetsvakter som kalte meg sir og kjente meg igjen, utflukter med delfinsvømming og rokkeklapping, krystallblått vann og sol midt på himmelen, det var ikke 20-30 grader, men in the eighties, bartenderne visste hvordan de skulle servere Captain & coke selv om den bare kosta 25 kroner, det var bare å flashe kortet som viste hvem jeg var, så kunne jeg spise så mye jeg ville. Pizza? Escargots? Sjokolademousse? Lam? And? -Tusen takk. –Pleasure.

Da jeg lurte på om det kom noen for å tørke meg i rumpa etter at j hadde vært på do følte jeg meg som en bortskjemt, liten drittunge. De andre gjestene sa at den følelsen ville forsvinne når jeg kom hjem. Og så satt jeg i et av boblebadene på soldekket og nippa på en strawberry daiquiri og lurte på om jeg skulle ta en svømmetur i et av bassengene for å kjøle meg ned litt da jeg fant ut at jeg ikke hadde noen å snakke med; jeg delte dette bare med meg sjøl, og ja, det var deilig, jeg syns det er gærent å klage når jeg alltid har en serviceinnstilt tjeneraktig skikkelse like i nærheten, men jeg var fremdeles aleine, og det hjelper ikke å være i himmelen hvis du må oppleve den for deg sjøl.

Jeg kjøpte meg ei t-skjorte på veien. På den står det: The drinking will stop when morale improves.

Det var en herlig ferie. Jeg har ingenting å utsette på den. Det var luksus. Tenk om det gikk an å bestille selskap. De beste tingene i livet er gratis, og alle ting som er gratis er verdt det du betaler for dem.

Kanelvodka og eplenektar

Jeg skulle ønske jeg var like flink til å skrive om fine ting som om fæle. Da hadde jeg hatt mye bra å si – jeg kunne snakka og fine middager og gallakjoler og Steak and Blowjob Day, jeg kunne fortalt om eplekaker og tradisjoner og hilsener, eller lagt ut om griser, patroner, ånder og sauer.

Hvis jeg hadde vært flink til å skrive om fine ting, hadde jeg fortalt alle høyt og tydelig for lenge siden. Om fjas og data og svensk sjokolade, om smil innpakka i en hettegenser, om halvflasker med vin og hjertepizzaer og om overraskelser.

Kanskje, hvis jeg tok meg sammen og la en innsats i det, at jeg i det minste kunne antyda at jeg har hatt det ganske fint. Men jeg veit ikke. Jeg er flinkere til å skrive om fæle ting. Å ikke klare å skrive fint om fine ting, derimot, er ganske fælt.

Thomas og mystisk kvinne kledd for galla

Respect your elders

Det er trangt på trikken, for banen står. Holdeplass – noen reiser seg og går av. Det er deilig å sitte.

Ny holdeplass – noen stavrer seg på og har slitne hender og bein. Jeg satte meg sist, så det er vel bare rett og rimelig at det er jeg som reiser meg også. Jeg kommer meg på beina akkurat tidsnok til at hun slipper å anta at det var fordi hun var gammel og trengte plassen mer enn meg.

Hun er i slutten av tjueåra og kommer bakfra, spurter nærmest framover når hun ser et ledig sete, og når fram like før den gamle damen. Jeg rekker akkurat å stoppe henne med et stygt blikk, og hun nøler, men skjønner ikke. “Skal du ikke sitte?” spør hun meg.

Unnskyld språket, jeg skrev ikke våken

Jeg går fra den fancy butikken hvor de selger tegneseriestriper fra xkcd og plakater og skjorter med stilig lilla mønster hvor mannen sa at ingen av skjortene var like, på grunn av “the… – what’s it called again? – pattern. It’s because of the pattern.” Man kunne få en av disse skjortene hvis man klarte en utfordring, men den var visst så vanskelig at ingen hadde klart det siden de starta opp. De skal stenge og jeg går ut av butikken rett før ham, og han plundrer litt med låsen. Jeg ser gjennom øyekroken hvilken vei han går, mens jeg går foram ham, men likevel bevisst en annen vei. Det er kult å følge med på fremmede mennesker og se hvordan de gjør ting når de tror at ingen ser på. Men dette er ikke Operasjon Hvor Bor, og jeg kan velge mellom bane/buss hjem, eller å gå den andre veien først, innom noen for å fikse det viktige jeg har utsatt ei stund. Jeg kommer til å rekke den siste banen hjem. Jeg velger det siste (dette er før jeg iakttar mannen, jeg vurderer litt fram og tilbake mens han låser, går i en annen retning på en måte for å gjøre det klart at jeg ikke iakktar ham. Noe jeg gjør. Muahaha) Småløper litt, dels fordi jeg har dårlig tid, dels for å spille litt skuespill for mannen som kanskje tror at jeg iakttar ham.

Hun tok banen hjem samtidig som meg, det var den siste. Jeg kjenner henne ikke like godt som du gjør, men jeg kjenner henne, jeg også. Litt. Jeg er skikkelig trøtt, for jeg har ikke sovet på lenge. Det er langt igjen. Jeg er ikke veldig interessert i å høre på det hun har å si. Jeg har hørt det før. det er bare pjatt, alt sammen, sånn som man sier når man ikke har noe annet å si. Sånn som man sier når man egentlig ikke kjenner hverandre så godt. Jeg glir inn i mørket, og slipper å høre mer, for mørket er overalt, og det er godt og varmt.

Hun vekker meg på Jernbanetorget, for her skal hun av. Faen. Jeg som skulle bytte bane på Ullevål. Jeg skulle rekke den siste 3’eren. Jeg får gå av, jeg også, men føkk, dørene glir igjen før jeg rekker å reise meg. Det er ei stund til neste stopp, så jeg blir sittende. Og det blir mørkt, og det ble lys, tredje dag.

Jeg ser meg rundt. Det er visst 3’eren jeg sitter på. Men jeg kjører feil vei, og jeg skulle rukket den siste på Ullevål. Men det står jo Sognsvann på denne? Hm. Kanskje den skal snu på endestasjonen og kjøre helt opp. Jeg venter den ut litt til. Her i skumringa. Det er litt mørkt ennå, akkurat så mørkt at det er godt sjøl om jeg er våken nok til å kunne følge med. Vent nå litt. Det er ikke bare sånn mørkt som det er når man sover, det er unormalt mørkt her til å være en t-banevogn. Hvorfor er lysene av? Helvetes vær ute, forresten.

Han kjører litt fort, denne t-baneføreren. Humpete som faen, jeg klarer jo ikke holde meg fast. Og vognene er i rævva kvalitet. Det regner jo inn. (Likevel, disse gamle, røde vognene er jo mye koseligere enn de nye, grå.) Når det begynte å lyne inne også burde det kanskje gått opp for meg, men teddybjørnen måtte komme først. Jeg skjønner meg ikke på teddybjørnen. Den er jo ikke noe skummel. Den lille jenta som ser ut som om hun har drukna og som det renner vann ut av munnen på når hun snakker lavmælt, advarende og litt halvklagende, det kan jeg skjønne. Det passer inn. Jenta er både ekkel, skummel og er sikkert et fortrengt minne fra en skummel film jeg sneik meg til å se da jeg var liten elns. Jeg skjønte det da jeg fant ut at vogna var tom, for det rista så fælt at jeg ikke klarte å holde meg på beina og småkrypa som var en slags blanding mellom edderkopper og rotter var overalt og det var vått både ute og inne og hvis jeg først kom meg av banen visste jeg verken hvor jeg var (bare at jeg var på feil side av byen), hvordan jeg skulle få”varmen eller hvordan jeg skulle komme meg hjem, og det var Donald-storm inne i vogna, men skyer som er så grå som de bare blir i tegneserier med gule lyn, skikkelige drønn av torden og regn i nøyaktig 45 graders vinkel, til tross for at vindstyrken skulle tilsi noe helt annet. Lyden, derimot, var som lyden av en ordentlig orkan. En sånn som river opp trær og hustak og som man ikke bør bevege seg ute når holder på.

Jeg skjønte hvordan det hang sammen, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle våkne. Forsøkene på å konsentrere seg om å røre på en muskel eller komme til bevissthet igjen blir ødelagt av at det rister så fælt i t-banevogna. Gang på gang. Til slutt klarer jeg å få mørket til å lette litt, og jeg blir klar over hvor jeg ligger. Aleine i min egen seng. Jeg har fremdeles ikke kontroll over musklene mine, bare musklene i drømmen, og jeg ligger helt i ro, men hei, jeg kan visst røre på armene litt. Å, hvis jeg bare hadde klart å slå meg sjøl i hodet eller noe. Jeg velter meg rundt og detter ned fra senga. Vikler meg inn i dyne og snubler i ledninger og krakken som laptopen står på. Tilslutt klarer jeg å bite meg i tommelen, og det gjør så vondt at jeg får kontroll på meg sjøl, i den ordentlige verdenen.

Jeg skjønner ikke hvordan, men mens jeg ligger på gulvet og har vondt og har velta krakken og dyna er alt for stor og overalt, står laptopen min på senga og er uskada. Det var bare et mareritt, og nå er jeg våken, nå går det fint. Jeg hører at du ler fra inni dyna et sted, og blir glad. Du er jo her og passer på meg. Jeg graver deg fram for å gi deg et kyss, men du ler ikke sånn snilt, du ler sånn slemt, og i stedet for å være myk og god og gi meg en klem har du på deg dongeri og er hard, men det spiller ingen rolle, for jeg får jo ikke klem likevel. Du bare ler av meg, på den slemme måten. Og når ler du mer, fordi jeg trodde at vi lo sammen og fordi jeg ville ha klem. Også blir du borte, og jeg er igjen aleine i fortvilelse, og hele rommet mitt er kaos for alt jeg gjorde i søvne.

Til slutt våkner jeg som av ingenting, på ordentlig denne gangen. Jeg har ikke rørt meg siden jeg sovna, men jeg er våt av svette, og jeg er lei meg. Det er din skyld. Alt sammen. Det er din skyld, fordi vi begge har prioritert deg høyest. Det er din skyld, for du har vist at du ikke er ikke villig til å ofre deg sjøl for meg, mens jeg har vist at jeg var villig til å ofre meg for deg. Det er din skyld. I natt også.