Etter et par bekymrede tilbakemeldinger velger jeg å si dette på den enkle måten i tillegg, så vi unngår alle misforståelser:
Jeg slutter ikke å blogge, men har flyttet på midlertidig basis. Følg med meg på min nye – og jeg gjentar: midlertidige – adresse!
Jeg har ikke posta her så mye i det siste, og grunnen til at jeg tar det opp er for å varsle at nå skal det til å bli verre. Hvis du er avhengig av å henge med på Bare Thomas, er det strengt tatt ditt problem, og ikke mitt. (Heldigvis er det ikke potensielt veldig mange av dere. Jeg er en ytterst beskjeden mann med ytterst få lesere.) Likevel er jeg så gavmild at jeg gir dere denne forklaringen.
Nå er det ingen som har skrevet stygge ting om meg, ingen som har tatt noe personlig, ingen som vil oute meg eller noe annet vræl heller, så noen vil kanskje lure … hvorfor?
Vel, den aller enkleste måten å fortelle noe slikt på er … kanskje alt annet enn denne. Her bables det, jeg ser den, og derfor har jeg nå tenkt til å oppsummere poenget enkelt og greit: Jeg og 6 andre har valgt å holde en blogg i live i en måned som løsning på ei oppgave vi har fått[sic!] i et fag ved universitetet. Jepp, det er ei smooth oppgave; jepp, det er et smooth emne; jepp, jeg tror jeg har lært meg å bruke semikolon.
Poenget er at jeg ikke ser for meg at jeg gidder å bruke energi på to steder samtidig. Tøffe kaker.
Huk tak i RSS-pølsa vår for å finne ut hvordan vi ror i land prosjektet, eller den som dekker bare mine poster hvis du er sær eller jeg er kul eller noe sånt.
Menneske, la intet overraske deg.
Det begynner å bli noen hundre år siden siden William meddelte oss at miraklenes tid var forbi, men nå er det imidlertid motbevist en gang for alle: I dag skal jeg på kaffedate med ei jente som jeg er sikker på kunne smeltet gråsteinen etter at jeg hadde terget den på meg.
Det slo meg nettopp at det begynner å bli lenge mellom kaffekoppene. Det har ikke skjedd noe revolusjonerende med kaffen det siste halve året, sant? Den gir fremdeles et lite kick?
Nuvel. Om det skulle røine på, fins der sikkert noe bayerøl.
Hoftekulen min klør.
Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.
Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.
For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.
Én gang, alltid.
Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent
Det tar på å komme tilbake til hverdagen, gitt. Hverdagen er grådig kald! I alle fall her oppe i det fjellhøye nord. (Jada, jeg er i Oslo, men alt er bratt i forhold til Nederland.) Tror det gjelder å venne seg av med å gå over dørstokken i t-skjorte først som sist. Ny frakk står på ønskelista. Noen av dere motebloggere som kan tenke seg å hjelpe til på shoppingrunde?
Nytt siden sist:
Det hadde nok gjort seg med en oppsummering av Nederland-turen her, men det er så mye at jeg ikke veit om det får plass med ord. Publikum klappa, kneet gjør vondt ennå, jeg hadde en medalje mer i kofferten på hjemveien, det var alkohol, hender på tær, mye trening, gode resultater og lykke på jord. Hoftekulen er på G igjen, bicepsene er atter en gang synlige og jeg har havna på etterskudd på universitetet. Kort fortalt: Knalltur.
Sånn. Da er jeg her igjen.
Nå er det ikke lenge til jeg er hjemme igjen, omtrent 50000 publikummere siden jeg dro hjemmefra.
Også jeg som trodde at det ikke var noe sjakktrekk å ha fiskeånde. (Arkivfoto: Roskilde Festival 2008)
Dette var vel den siste dråpen av overbevisning jeg trengte. Jeg har gjenvunnet sikkerheten på min egen seksualitet nå. Ballen er på din side igjen, Jon!
For ikke lenge sida trodde jeg det var flatt på Østlandet, men neida. Nederland er flatt. Flatt i denne sammenhengen betyr at det ikke er noen bakker, stigninger, åser, høydedrag eller store steiner. Vi snakker pannekake.
Mens jeg er i utlendighet ser det ut som om bloggen til stadighet invaderes av vakre, unge jenter i nærheten av meg. Livet mitt ser jo egentlig ganske hyggelig ut. (Arkivfoto: STUDiO 2007)
Mens jeg går i tresko og plukker tulipaner holder det visst ikke å sitte ved siden av ei magedanserinne for å overbevise meg om at jeg er heterofil.
Her må det munn mot kinn til. (Arkivfoto: Februar 2007)