Journalister i fåreklær?

Jeg jobber med en blogganbefalingstjeneste som heter Sonitus. Den skal vise vei til de gode innleggene og de gode bloggene du ikke visste fantes. Den skal scanne alle de dårlige blogginnleggene, så du slipper. Den skal peke på de gode postene, og sortere ut det du ikke trenger å lese.

Nå om dagen tråler jeg nettet etter gode blogger jeg kan inkludere for å gi tjenesten et godt utgangspunkt. Dermed har jeg kommet borti problemstillingen: Hva skiller egentlig en blogg fra en meningsspalte?

Hvis jeg kaller meg blogger, samtidig som jeg kler bloggen min i annonsene til et medieselskap som betaler meg for å skrive, er det da slik at jeg «jobber med bloggen min» eller at jeg har blitt journalist i en nettavis? Er det avgjørende om det fins en ansvarlig redaktør?

Vanligvis hadde jeg nok ikke brydd meg så mye. Jeg syns det er flott medieaktører som Nettavisen utforsker utradisjonelle måter å produsere stoff på. Kanskje dette er en av veiene til en mulig ny forretningsmodell etter papiravisens død? Spørsmålet er bare om jeg skal ta med Nettavisens mest profilerte blogger når jeg lager en slags forvokst lenkeliste.

Blogger som Gunnar Stavrums og Elin Ørjasæters er gode eksempler på hva jeg mener.

I bunnen av Stavrums blogg går det klart fram at den består av «personlige ytringer fra utgiver av bloggen», formodentlig i motsetning til at man skal kunne stille ansvarlig redaktør av Nettavisen til rette for bloggens innhold.

Denne disclaimeren står på alle Nettavisens blogger. Det som er spesielt artig med at det står på Stavrums blogg er at bloggeren det er snakk om tilfeldigvis også er ansvarlig redaktør for Nettavisen.

I likhet med Stavrum går jeg ut fra at også Ørjasæter, erfaren spaltist, som har bloggen sin dekket med reklame fra Nettavisen, får lønn eller tilsvarende ytelse for å stille sitt fremragende innhold tilgjengelig for Nettavisens annonseavdeling.

Vi trenger den tjenesten Sonitus kan bli til å kunne finne de gode blogginnleggene uten å måtte lese alt rælet. Men trenger vi den for å finne mainstream-journalister i bloggforkledning? Er Stavrum og Ørjasæter journalister eller bloggere?

Kort, ineffektivt og intetsigende

Når man velger lenketekster, fins det tre alternative strategier å gå for. Bare én av dem er den riktige måten å gjøre det på. At så mange gjør «feil» har en artig bivirkning. La oss ta det hele fra starten.

Her starer herligheten

Den mest brukte lenketeksten på norsk er kanskje «her». Denne lenketeksten brukes ofte av folk som ikke er vant til å skrive lenker. De kan formulere seg slik:

  • Se Facebook-profilen min her
  • Resten av artkkelen om korte, ineffektive titler finner du ved å klikke her
  • Les mer her

Strategi for HTML-vante

Folk som er vant til å skrive HTML, har gjerne lært seg å lage setninger som gjør at lenker kan plasseres på lenketekster som er beskrivende for innholdet lenken fører til. Eksempler:

I tilfelle du var i tvil: Ja, det er dette som er den «riktige» måten.

Ikke engang lenketekst

Å bruke «her» som lenketekst vitner i det minste om nyervervede Internett-skillz. Slike lenker kan tyde på at du nettopp har lært å lage lenker i det hele tatt. Sannsynligvis vil forfatteren snarlig avansere til beskrivende lenker, som vist over.

Verre enn «her»-lenker er reine URL-er, sakset uten filter fra adresselinja:

  • https://facebook.com/thomas.misund
  • http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/
  • http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/thomas.misund?utm_source=en-kilde&uvesentlig_variabel=uvesentlig_verdi&ganger=tre

Av og til er URL-ene klikkbare. Andre ganger ei. Noen ganger står det et par beskrivende ord i nærheten av lenka, men oftere kan man ikke se noen beskrivelse i det hele tatt.

Slike URL-er har svært sjelden noe i en brødtekst å gjøre. URL-er er ment for maskiner å lese – ikke for mennesker. Folk som limer inn URL-er i brødtekster må enten ha det veldig travelt, eller ha misforstått noe grunnleggende om hvordan hypertekst virker.

Bergens Tidende imponerer her

Grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er at Bergens Tidende tydeligvis har tatt konsekvensen av at så mange lenker til artikler om «her», og skrevet en artikkel om det:

Foto: Faksimile BT.no, natt til mandag 22. oktober

Her lurer jeg på hva som har gått galt. Jeg vil tippe at det har noe med overføring av saker fra papir til nett å gjøre.

Moralen er: Dersom mange nok lenker til en artikkel, vil noen før eller senere skrive den.

Magiske bilder i avisene

Husker du i 2001, da du så den første Harry Potter-filmen for første gang? Noe av det stiligste fra den magiske verdenen var avisene med bilder som rørte på seg. Bildene rørte på seg!

Foto: IWDRM

Det er ganske enkelt å få et bilde til å røre på seg. Du husker vel det tidlige internettet, med irriterende loopende gifer som hovednavigasjon på personlige hjemmesider?

Vel, gifene trenger ikke være irriterende. De kan være magiske. De kan male stemninger og fengsle sinn.

Jeg er sikker på at hvis pressefotografene fikk i oppdrag å lage levende illustrasjonsbilder til nyhetssakene på nettavisene, ville de stått til laud.

Så hva venter dere på, Aftenposten? Nettavisene tar i bruk animasjon i annonsene, men aldri i egne illustrasjonsbilder. Hvorfor ikke?

Flere magiske bilder

Gårsdagens avis på Internett

Hva er verdien av gårsdagens avis? Det kommer helt an på hva du mener.

Verdien av å ha et fysisk eksemplar av gårsdagens avis er ikke stor. Den kan brukes til å fyre i peisen eller til å pakke inn fisk (dog ikke kommersielt; trykksverte er visst for skittent eller noe).

Verdien av å ha gårsdagens avis tilgjengelig et eller annet sted er derimot veldig stor! Riksarkivet samler på aviser – selvsagt gjør de det. Jobben deres er å lage et arkiv. Fordi arkiver er verdifulle.

Gårsdagens avis er verdifull, men ikke på en måte som gjør den salgbar.

Når vi nå slutter å bruke papiraviser, kan vi derfor slutte at det er viktig at gårsdagens avis er tilgjengelig på Internett. Aftenposten vil ikke kunne selge de gamle sakene, men at sakene har en stor samfunnsnytte. Det er viktig at de er der.

Jeg syns mediehusene har et samfunnsansvar i å la gamle saker være tilgjengelige gjennom søkemotorer som Google. Avisene har et ansvar i å ikke gjemme innholdet for eksempel bak betalingsmurer.

Problemet for avisene på nett er at folk ikke har noen incentiver for å betale for dem. Men sånn trenger det jo ikke å være! Det er jo ikke arkivet avisene selger, men nyhetsverdien av sakene.

Avisenes største aktiva er arkivet av gamle saker. Det må de gi bort gratis. Ingen vil betale for det, men det har stor verdi.

Avisenes fremste salgsfortrinn er derimot de nyeste sakene. Jeg skjønner ikke hvorfor de gir dem bort gratis. Folk vil helt sikkert betale for dem.

Aksjemarkedet har brukt forsinkelser som salgsargument lenge. Statistikk er tilgjengelig gratis, men gjerne med et kvarters forsinkelse. For et avishus ville det kanskje være fornuftig med en annen tidsgrense, men prinsippet kunne godt vært det samme.

Alle kunne lest alt innhold, men bare de som har abonnement kunne sett innholdet det første minuttet/kvarteret/halvtimen/timen/døgnet.

Hvorfor bruker ikke avisene en freemium-modell? Hva venter Aftenposten på? Finn en grense. Lag en forretningsplan. Tjen penger igjen.

Når papiravisene dør

Jeg har inngått et veddemål med en kompis av meg, Sindre, som er utdannet journalist. Vi er sterkt uenige om papiravisenes framtid. Innsatsen er en halvliter på byen (og hvis jeg taper, ei papiravis i tillegg).

Veddemålet går ut på om man kan gå til (det som i dag tenker på som) kiosken på hjørnet (Narvesen i 2012) for å kjøpe trykte og distribuerte utgaver av (det vi i dag mener med) dagspressen den dagen jeg fyller 60, det vil si 9. februar 2045.

Dagens avis, altså. 12 til 24 timer gamle saker og trykkverte på fingrene. Omtrent som i gamle dager.

Jeg tror dette vil bli vanskelig, har loggført veddemålet på Internett, og gleder meg til 60-årslaget. Sindre tror det vil bli lett, skal skrive ned en oppføring på papir, og er herved invitert.