Tidenes drømmeferie, kelnere og vinskjenkere og hovmestere i restauranten som tok tre dekk av verdens største cruiseskip med en lysekrone av dimensjoner som hang i sentrum, sikkerhetsvakter som kalte meg sir og kjente meg igjen, utflukter med delfinsvømming og rokkeklapping, krystallblått vann og sol midt på himmelen, det var ikke 20-30 grader, men in the eighties, bartenderne visste hvordan de skulle servere Captain & coke selv om den bare kosta 25 kroner, det var bare å flashe kortet som viste hvem jeg var, så kunne jeg spise så mye jeg ville. Pizza? Escargots? Sjokolademousse? Lam? And? -Tusen takk. –Pleasure.

Da jeg lurte på om det kom noen for å tørke meg i rumpa etter at j hadde vært på do følte jeg meg som en bortskjemt, liten drittunge. De andre gjestene sa at den følelsen ville forsvinne når jeg kom hjem. Og så satt jeg i et av boblebadene på soldekket og nippa på en strawberry daiquiri og lurte på om jeg skulle ta en svømmetur i et av bassengene for å kjøle meg ned litt da jeg fant ut at jeg ikke hadde noen å snakke med; jeg delte dette bare med meg sjøl, og ja, det var deilig, jeg syns det er gærent å klage når jeg alltid har en serviceinnstilt tjeneraktig skikkelse like i nærheten, men jeg var fremdeles aleine, og det hjelper ikke å være i himmelen hvis du må oppleve den for deg sjøl.

Jeg kjøpte meg ei t-skjorte på veien. På den står det: The drinking will stop when morale improves.

Det var en herlig ferie. Jeg har ingenting å utsette på den. Det var luksus. Tenk om det gikk an å bestille selskap. De beste tingene i livet er gratis, og alle ting som er gratis er verdt det du betaler for dem.