Svarene…

Thomas har gått lei av fellesskapet og begynt på en blogg helt for seg selv. Kjenner han resten av kameratene rett blir dette dermed det siste innlegget under denne headeren på en god stund.

For to måneder siden ble det utlyst en konkurranse om å gjette hva jeg IKKE fant når jeg rydda på rommet mitt. Her er svarene.

Hvor livet går herfra

Jeg bor på et halvveis møblert rom i en halvveis møblert leilighet, lever et halvveis møblert liv og fullfører halvveis dette semesterets eksamener. For en kar som liker å være helveis er dette altfor mange halvveisløsninger. Jeg lever halvveis.

Denne måneden har vært en dårlig måned. Tunnelen min ble stengt på grunn av ras med ytterligere rasfare, og bygningsarbeiderne som skulle redde resten av tunnelen ble skadet i en arbeidsulykke.

Det er på tide å gjøre noe helveis igjen. De eneste problemene er lysten og innsatsvilja.

Dessuten gikk det nettopp opp for meg at jeg liker mer enn halvparten av dere mindre enn halvparten så mye som dere sikkert fortjener, mens jeg er altfor gem mot resten. Det er kanskje på tide å knyte på seg ninja-t-skjorta, plukke opp sverdet og slå seg fram litt.

Er det noen som liker ninjaer?

Hvem har min kvinne i kveld?

God kveld, alle oppstasa bomser. God aften, alle Prinsesser av Nei. Gærninger og homser, er det noen som kan hjelpe meg? Hør, alle dere som tror dere er tøffe, men som egentlig ikke har noe sted å høre hjemme: Hvor er dama mi hen? Er det noen som har sett henne gå forbi? Rydd vei, la meg komme til baren. “Gi meg en halvliter!”

Så stille det ble. Hvor lenge har dere snakket bak ryggen på meg? Jeg vet nok hva dere tenker, men se det gir jeg faen i. Hvor kan jeg finne min milde Marie Melankoli? Hør, alle idioter og tyver: Dama mi er myk som en juninatt. Og så vakker at jeg nesten lyver. Og jeg er den eneste hun har hatt. Så hun kan gå når hun lyster, og komme når hun vil, men si meg: Hva er det hun tenker?

Og hvem sin dame er dama mi i natt?

Dagens øyeblikk

I dag klarte jeg, en simpel syklist, å provosere en svensk sjåfør med dyr bil, stygg Petterøebikkje og sannsynligvis noen ikke helt legale treningsdrops i kroppen så mye at han banna og pressa meg, den simple syklisten, inn i en parkert bil. Heldigvis fikk jeg slått inn det ene sidespeilet hans. Det var litt skummelt, men etterpå var det ganske morsomt. Om jeg treffer på han i morra tror jeg allikevel ikke jeg skal banke på den sota ruta hans for å fortelle han at det er noe som heter blinklys.