Kristin, luremusen

Hvis man vil beholde henne, må man vente i tre dager før man ringer, sier Thomas.

“Møt meg på trappen foran Majorstuhuset,” hadde hun sagt. Taxisjåføren pekte og jeg tipset. Så sto jeg der og så etter syngende storhertuginner på 183 centimeter med blomst i håret. (183 centimeter er forresten høyere enn det høres ut som.) Pizzastedet jeg visste om lå selvsagt på den andre siden av byen, men vi fant frem etter litt klabb og babb. Hun var flink til å fylle ut pinlige stillheter. Det er jeg også, men jeg laget dem med vilje, for å se hva hun var laget av.

Hun var laget av ord. Jeg kjenner ikke slike jenter. Jeg kjenner jenter som er pene å se på, men som ikke eier evne til å snakke for seg. Det er en grunn til at jeg har blitt litt lei av dem. Hun var laget av auflauf og postmodernisme. Ord jeg ikke kan, men som jeg likte å høre om. Jeg vet ikke om det hun sa var fornuftig, men hun sa det på en svært innbydende måte. Dessuten hadde hun ikke sminket seg.

Hun likte å snakke, så jeg lot henne snakke. Når jeg åpnet munnen gjorde jeg stemmen min mer lik hennes, sørget for at jeg også hørtes innbydende ut. Jeg kan ikke spennende ord, men jeg vet hvordan jeg skal si dem. Det er ikke ordene som virker, men ordlyden. Liker jeg å tro, i hvert fall.

Hun var en leopard utkledd som en innekatt. Litt usikker i begynnelsen, men hun hintet mye og åpenbart. Etter hvert som jeg ikke avviste henne stakk hun rolig ut klørne, og før jeg visste ordet av det satt vi på den fine restauranten og utvekslet kroppsvæsker. Det ble ikke dessert.

Med klønete hender satte vi oss i taxien, med kyssepauser rotet vi oss opp til fjerde etasje, med ansiktet fylt av tvil ombestemte hun seg i siste liten. “De jeg bor sammen med er hjemme. Jeg kommer fra et møblert hjem, og dessuten skal jeg tidlig opp i morgen, generalforsamling langt vekk,” unnskyldte hun seg mens hun prøvde å komme seg på innsiden av døren samtidig som hun stengte veien for meg. Hun snakket fort, og jeg slapp ikke til. “Ring meg,” ba hun, og låste.

Jeg ante ikke hvor jeg var, men det var lett å finne en ny taxi. For en luremus! Hun vet å holde på interessen, i hvert fall. Jeg sov i bilen ved Uranienborg kirke. Tre dager meg i rumpa! Jeg tar ikke imot jenteråd fra en som er singel.

Just og Kristin sitter i et tre

For et par timer siden tikka det inn ei melding fra Just, som er på pizzadate med frk Storrusten: “Klinings! Men nå er det på tide å dra ut. Fins det en Maskinist i Oslo?” Maskinisten er stamstedet i Tønsberg.

Jeg har noen reaksjoner.

For det første er det langt over hodet på meg hva han hva han har klart å lire av seg for å hoppe til første base med Kristin etter å ha kjent henne i to timer.

For det andre er jeg ganske spent på hvordan dette kommer til å gå!

For det tredje er jeg ikke helt med på konseptet med Just og Kristin tunge mot tunge. Altså, de passer bare ikke sammen. Sist jeg sjekka var damene til Just platinablonde med piercing i tunga, navlen og et par stykker *der-du-veit*, og jeg trodde Kristin var ute etter en fyr som hadde to mastergrader og var halvveis til doktor i tysk etterkrigslitteratur. Disse beskrivelsene passer verken på Kristin eller på Just.

For det fjerde tviler jeg på at han skjønte et fnugg av de noe vage direksjonene jeg ga ham til Spasibar, i og med at han er en sånn utenbys kar som kan veien melllom Oslo S og Stortinget og syns han begynner å vite hvor ting ligger i forhold til hverandre.

For det femte er det nødt til å være Illuminatus som har sørga for at en dust som Just kan hangle og rangle med mine venninner på mine utesteder i min by, mens en ålreit kar som meg sjøl er nødt til å sitte dameløs på elleve kvadrat og nilese til eksamen på mandag.

Og nei, jeg får overhodet ikke dårlig samvittighet av å utlevere kjærlighetslivet til kompiser på Internett når de begynner å gå løs på venninnene mine før de flytter til byen sjøl.

Just har lova å poste mer om dette på søndag. Jeez, jeg holder ikke ut ventetida!