Hoftekulen min klør.
Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.
Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.
For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.
Én gang, alltid.
![Total stillhet. Tusen øyne lyser mot meg, og seksten høyresåler treffer bakken med én eneste lyd. Deretter applaus, og blitzregn. Jeg vil mer. Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.](http://thomas.hemmeligadresse.com/files/ahoy-arena.jpg)
Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent