Hei, Lea, jeg heter Thomas

Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”

Samfunnsvitenskapelig ordkløyveri

På oppfordring fra Thomas skal jeg herved(i besittelse av et relativt aggressivt sinnsleie) forklare mannen og kvinnen i gata og på nettet hva dette “sosialantropologi-greiene” egentlig er.

For å sitere den kjente sosialantropologen Geir Thomas Hylland Eriksens faderlige opphav: “En sosiolog er en person som bruker en million kroner i året på å finne ut ting som alle andre vet fra før”.

Jeg føler her at det passer fint med en definisjon av ordet sosialantropologi. Etymologisk sett er sosialantropologi satt sammen av tre ord, hvorav de greske “anthropos” og “logos” betyr henholdsvis “menneske” og “fornuft” – antropologi betyr altså “fornuft om mennesket”(evnt. “læren om mennesket”). Når det latinske “societas” da betyr samfunn, kan vi egentlig forstå det helhetlig som “den samfunnsmessige læren om samfunnet” om vi skulle ha lyst til det.

Kort sagt går det hele ut på utøvelse av livsfjern skolastikk og ordgyteri, å føre idiotiske samtaler seg i mellom om mikroskopiske detaljer, debatter som ikke har det minste krav på interesse fra allmennheten og som ikke på noen måte kan bidra verken til menneskelig frigjøring eller til en dypere forståelse av menneskets lodd.

Det hele er egentlig fabelaktige greier. Jeg er nå i ekstatisk modus etter å ha degradert meg selv – i radig hastighet – over de siste ukene fra taper til kasteløs i det sosiale samspillet i Trondheims studenttilværelse grunnet uhorvelige antall ord som skulle settes sammen i korrekte sammenhenger og leveres på et kontor snarest mulig(helst før man hadde lest oppgaveteksten ferdig).

Når innleveringene er over neste uke snakker vi søren klype meg blodhevn for mine sosiale tap.

Teller det forresten å helle i seg en flaske Tequila på rekordtid og dernest gjøre på seg verbalt en hel kveld?

“Det er ikke nok å ha begreper å tenke med. Man må også ha noe å tenke på.”
– Harald Eidheim –