Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Et par korte meldinger

Det tar på å komme tilbake til hverdagen, gitt. Hverdagen er grådig kald! I alle fall her oppe i det fjellhøye nord. (Jada, jeg er i Oslo, men alt er bratt i forhold til Nederland.) Tror det gjelder å venne seg av med å gå over dørstokken i t-skjorte først som sist. Ny frakk står på ønskelista. Noen av dere motebloggere som kan tenke seg å hjelpe til på shoppingrunde?

Nytt siden sist:

Det hadde nok gjort seg med en oppsummering av Nederland-turen her, men det er så mye at jeg ikke veit om det får plass med ord. Publikum klappa, kneet gjør vondt ennå, jeg hadde en medalje mer i kofferten på hjemveien, det var alkohol, hender på tær, mye trening, gode resultater og lykke på jord. Hoftekulen er på G igjen, bicepsene er atter en gang synlige og jeg har havna på etterskudd på universitetet. Kort fortalt: Knalltur.

Sånn. Da er jeg her igjen.