Fallitt over en blomst i ei eng

Den rasjonelle tankegangen min har tatt ferie. Alt tilsier at det ikke er flere utveier igjen, og jeg klamrer meg fremdeles til et håp jeg ikke veit hvor kommer fra.

Jeg håper hun sier fra hvis hun finner ut at det er meg hun vil ha. Hvis jeg fikk sjansen skulle jeg aldri latt henne gå. Jeg skulle gjort henne så stolt av meg, og de skulle snudd seg etter oss hvor enn vi gikk. Hvis hun bare ville gi meg litt mer.

Alt håp er ute, og jeg er inne. Alt jeg har å leve på er “Jeg vet ikke” og “Jeg elsker deg og”, men det er tomme ord og hun kan ikke mene det samme som meg, det henger ikke på greip. Hun sover i noen andres seng. Hun elsker meg ikke rundt hele verden, blir ikke og klemmer på meg. Hun vil ikke.

Hun er så nydelig. Hun er verdens mest fantastiske menneske. Hun er en blomst i ei eng. En engel… Hun er alt jeg bryr meg om, men hun vil ha noen andre.

Det finnes ikke et slott på en sky, hvor ingen roper eller snakker for høyt, og hvor det ikke er lov til å gråte. Slottet på den rosa skya finnes bare i en fantasiverden, langt unna virkeligheten vi er fanga i. Ting går til helvete, julenissen finnes ikke og jeg kan ikke fikse det aleine. Det trengs to for å danse tango. Jeg kan jo ikke ta henne med til der hvor hun hører hjemme så lenge hun ikke vil se meg.

Jeg trenger flere svarte klær.