Jeg husker det som om det var i går.

“Hei,” sa han.
Jeg spyttet i hans retning, og klysa la seg pent foran føttene hans. Deretter gikk han sin vei. Jeg skjønner meg ikke på de som sier at jeg kunne trengt større sosiale antenner.

Litt tidligere hadde jeg stått på en veranda i fjerde etasje og drept meg sjøl sakte. Nikotinen hadde vært tung og varm på vei ned gjennom halsen. Jeg hadde lurt på om jeg ikke skulle sette opp tempoet litt. Folk klagde jo alltid på at jeg var så treig. Jeg hadde sett ned på bakken. Asfalt. Hva hadde vært verste scenario? Knekte bein og armer, og ingen retrettmuligheter. Dårlig idé. Neste sigarett hadde blitt tent med glørne på den forrige.

Litt seinere skulle jeg gi bort tre snurrer. Rosesymbolikk. Det skulle bli den siste gangen. Foreløpig.

Jeg angrer ikke på at jeg valgte den røde pilla. Hadde jeg valgt den blå, ville jeg aldri blitt noe annet enn en drømmer. Etter å ha sett hvor dypt kaninhullet går, kan jeg si at jeg levde i drømmen en stund. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil være en sånn som spiser de røde pillene. Og jeg er det.