Bloggmessig høydepunkt

I dag er en stor dag. Dagen er ikke bare stor, den er tilmed svær, for ikke å nevne rungende, majestetisk og verdt en aldri så liten feiring. I dag er nemlig dagen hvor du for første gang i år har muligheten til å stemme på Bare Thomas i en ordinær runde av Tordenbloggen.

Hvordan bør så dette feires? Her til gårds klasker vi til med festhatter, baluba og generelt oppvigleri; dessuten har vi i tillegg satt sammen et lite knippe av anbefalte poster til nye lesere. Uten videre om og men vil jeg derfor presentere for dere:

Redaktørens utvalgte poster fra 2008

Velbekomme! (… og pass på så du ikke forspiser deg på kaker!)

Hei, Lea, jeg heter Thomas

Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: «Hei, Lea, jeg heter Thomas.» Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: «Hei, jeg heter Thomas.» «Hei, jeg heter Truls.» «Jeg veit.» [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste «Jeg veit.»-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte «Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?» (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: «Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!» føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) «Hei, Lea, jeg heter Thomas.»

Bare Thomas, og bare bare han

Jeg tør be om deres aller største tystnad. Se for deg en merkelig, halvrund mann med fargesterk kappe og enda fargesterkere svorsk aksent for å få mest ut av den kvasihøytidelige setningsoppbygningen i denne posten.

I obligatorisk-oppgave-tider våkner gamle memer til liv. I selvransakelsens navn har man henvendt seg til den allvitende, man har siktet på selve kilden til kunnskap og stilt det særdeles dype spørsmålet om hvem man er.

Av hensyn til mine trofaste stalkere kan jeg sjølsagt ikke holde svarene for meg sjøl. Inspirert av Madeleine vil jeg uten videre presentere dagens lærdom: Hvem – eller hva – er Bare Thomas?

  1. Bare Thomas er egentlig en veldig fin låt!
  2. Bare Thomas er ganske hot til tider.
  3. Bare Thomas er den slags der skal til val thorens hvis det er nat livet det drejer sig om!
  4. Bare Thomas er utelukkende etnisk norsk.
  5. Bare Thomas er ikke herinde.
  6. Bare Thomas er frisk og rask.
  7. Bare Thomas er helt frisk i morgen.

Personlig holder jeg en knapp på toeren og sjueren.

Ha det bra, finn meg et annet sted

Jeg har ikke posta her så mye i det siste, og grunnen til at jeg tar det opp er for å varsle at nå skal det til å bli verre. Hvis du er avhengig av å henge med på Bare Thomas, er det strengt tatt ditt problem, og ikke mitt. (Heldigvis er det ikke potensielt veldig mange av dere. Jeg er en ytterst beskjeden mann med ytterst få lesere.) Likevel er jeg så gavmild at jeg gir dere denne forklaringen.

Nå er det ingen som har skrevet stygge ting om meg, ingen som har tatt noe personlig, ingen som vil oute meg eller noe annet vræl heller, så noen vil kanskje lure … hvorfor?

Vel, den aller enkleste måten å fortelle noe slikt på er … kanskje alt annet enn denne. Her bables det, jeg ser den, og derfor har jeg nå tenkt til å oppsummere poenget enkelt og greit: Jeg og 6 andre har valgt å holde en blogg i live i en måned som løsning på ei oppgave vi har fått[sic!] i et fag ved universitetet. Jepp, det er ei smooth oppgave; jepp, det er et smooth emne; jepp, jeg tror jeg har lært meg å bruke semikolon.

Poenget er at jeg ikke ser for meg at jeg gidder å bruke energi på to steder samtidig. Tøffe kaker.

Huk tak i RSS-pølsa vår for å finne ut hvordan vi ror i land prosjektet, eller den som dekker bare mine poster hvis du er sær eller jeg er kul eller noe sånt.

Kjemisk stimuli på Blindern

Menneske, la intet overraske deg.

Det begynner å bli noen hundre år siden siden William meddelte oss at miraklenes tid var forbi, men nå er det imidlertid motbevist en gang for alle: I dag skal jeg på kaffedate med ei jente som jeg er sikker på kunne smeltet gråsteinen etter at jeg hadde terget den på meg.

Det slo meg nettopp at det begynner å bli lenge mellom kaffekoppene. Det har ikke skjedd noe revolusjonerende med kaffen det siste halve året, sant? Den gir fremdeles et lite kick?

Coffee - Is the planet shaking or is it just me?

Nuvel. Om det skulle røine på, fins der sikkert noe bayerøl.