Det er ikke til å begripe hvordan jenter i alle aldre kan si nei til denne karen. Det går meg rett og slett hus forbi hvorfor jeg fremdeles er singel!
For en stud. For en karisma. For et kupp!
Why, oh why?
Den skopussende utlendingen
På Nationaltheatret har de fått trivelige skopussere. Foto: Derek Bridges 
Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer på enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort «nei takk» holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?
Men! – skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.
«Nei, du må ikke gå,» roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. «Denne er på huset.» Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.
«Tusen takk!» utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.
Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.
«Arrivederci!»
Se til helvete å få ut fingeren, loRdx!
Horetrynet loRdx har plutselig for lenge sida bestemt seg for at det holder å oppdatere én gang hvert tiår, så til gjengjeld tenkte jeg å prøve å dra til med litt hissigere ordbruk her inne. Bare for én gangs skyld. Dette er jo litt som å hoppe etter Wirkola – og før ham også, siden loRdx fremdeles har god tid på do av og til og dermed trykker ut noe av analen som er så brunt at vi er nødt til å le – og egentlig også samtidig som Wirkola, siden loRdx etter Murphys lov sannsynligvis sitter og driter ut eliteblogg akkurat nå mens du leser om ham.
Men jeg skal ikke la noe sånt stoppe meg, for jeg kan hemmeligheten, og jeg har tenkt å dele den med dere. Det fins nemlig bare én ting som kan toppe slik guddommelig uttrykt møkk, og jeg vil forkorte det É.T.s.k.T.s.G.U.M.. É.T.s.k.T.s.G.U.M. er ikke noe fnyse av, det vil få dere til å lese hele det altfor lange innlegget mitt med iver og intens glede, for dere merker det sjøl, mens dere leser:
Dere kan formelig lukte gørra som tyter ut av fiseringen på meg og blir til blogg her jeg sitter og trykker på samme måte som Kent – kongen av overdrivelser og fjaseprat om absolutt svært lite (for ikke å glemme porr, pupper og pisspreik) – og håper og håper at resultatet en eller annen gang kan bli en lang nok kabel til å kunne sendes av gårde gjennom tubene.
(Og senator Ted Stevens trodde han visste hvorfor tubene tetter seg.)
Her har dere endelig det tynnslitte poenget mitt – om det kan kalles noe poeng i det hele tatt: Den eneste måten man kan lage fyldigere tubefyll enn når man preiker piss om porno, pupper og forkortelser som ikke hjelper for noe, er å gjøre akkurat det samme samtidig som du nevner en kjent blogger i teksten.
Jada, det er sant, jeg innrømmer det: Dette er meta, men det er savne-Kent-meta, og du veit du digger det. Redd oss fra sånne som meg, Kent! Redd oss fra en Bloggrevy som fylles opp av fyllblogger som ikke kan fyllblogge som Kongen! Vi trenger en som deg til å fylle de begredelige livene våre med puppepreik igjen, og helst med en frekvens som skviser ut alt annet fra bloggaggregatorene.
Den siste tyntflytende dråpen jeg har igjen i toeren er ordet «slingrefitte».
[bloggrevyen]
Dans som sjekketriks, og Plan 1 for å bli pikenes Jens
Uten å skryte altfor mye kan jeg med handa på hjertet si at jeg er litt over middels flink til å danse. Videre kan jeg se at dette kunne ha vært et bra kort å spille over til de keynesianske kreftene på kjøttmarkedet.
Just: Jeg er skikkelig flink til å danse, altså.
Arbitrær jente: Iiik *dån*
Likevel er det kanskje ikke helt den veien jeg har lyst til å gå. Jeg jobba som telefonselger i to hele måneder, og det var på en måte nok.
En kompis av meg har et sleskt smil og øyne som får deg til å drømme deg av gårde til den store dobbeltsenga hjemme på herregården hans. (Mangt et offer har våkna på den trange hybelen hans av at de ikke får plass til å ligge to ved siden av hverandre i senga uten at den ene detter ut.) Denne fyren er egentlig en ganske trivelig kar, og det siste året har han lagt til seg en vane når vi drar ut på byen sammen: Han forteller fremmede venninnepar om at jeg er flink til å danse.
Kompis: Ser du kompisen min der borte? Han er rågod på dansegulvet, altså. Han har jobba som danselærer og alt mulig.
Arbitrær jente: Iiik *dån*
Dette hendelsesforløpet er helt klart litt greiere. Jeg slipper unna å måtte skryte av meg sjøl, som er det jeg liker aller dårligst med sjekking, men jeg slipper ikke unna skryten i seg sjøl. En del av meg liker å tro at jeg syns det er flaut å være flink.
Drømmesituasjonen er at alle skal vite at jeg er flink til å danse med en gang de ser meg. Da kunne de jentene som setter pris på sånt komme og snakke med meg på eget initiativ.
Arbitrær jente: Han der borte er visst en rev på å danse.
Annen arbitrær jente: Å? Skal vi gå bort og spørre om de vil?
Her trenger vi altså litt merkevarebygging på høyt nivå. Til dette formålet har jeg en plan:
Plan 1 for å bli pikenes Jens
- Først skal jeg begynne å stave navnet mitt på en rar måte.
- Deretter skal jeg få mange til å engasjere seg i å etablere ny virksomhet som underbygger profilen jeg ønsker å framheve.
- ????
- Profit!
Løselig ad punkt 2: Siden 2005 har jeg mange ganger gnåla til alle vennene mine om at når jeg blir stor skal jeg ha egen dansegruppe og at vi skal sette opp prosjektarbeidforestillinger, sånn som vi gjorde på videregående. Hele tida har det vært sagt at det skal skje snart, altså. I morgen eller noe.
Nå er det bare to dager igjen.
Vi har audition [Facebook|Underskog|Teater Neuf] på torsdag, møt opp hvis du er glad i å danse og liker å stå på scenen.
Ambisjonsnivået er akkurat passe lavt, og det blir halvobligatorisk brusdrikking etter treningene. (De har lettbrus hvis du er på slanker’n.)
Chateau Neuf er huset sitt, altså.
[bloggrevyen]
Romvesener til å le av
Plan 9 from Outer Space er en hysterisk morsom film som ikke går an å plassere i noen sjanger. Ikke misforstå, den er skikkelig dårlig. Se den.
Vampira – den latterlige zombien.
Denne produksjonen fra 1959 har alt, reint innholdsmessig. Vi finner zombier som kan minne om Dracula, romvesener som kan minne om både X-files og Star Trek, vi finner politimenn og militære offiserer, flykapteiner og husmødre som sentrale rollefigurer – sammen med aliensa, så klart.
Toppen av kransekaka er imidlertid spesialeffektene. Det ska’ noge te’ for å vise flygende tallerkener i en 1959-film, altså, og noge er i denne sammenheng en snor de flygende tallerkenene kan henge i. Mange avslørende skygger, usannsynlig dårlig historiefortelling, feil i hytt og pine og ikke minst de flygende tallerkenene – jeg må si det en gang til: De flygende tallerkenene! – gjør Plan 9 from Outer Space til en høydare av ufrivillig morsomhet.
Hvis du får muligheten, se den på stort lerret. Husk øl og gode venner. (Takk til Cinema Neuf for visningen – det var en fornøyelse!)
[bloggrevyen]
På jakt etter fortidens storhet
Jeg hadde rent glemt hvor tungt det var. En gang for lenge siden var jeg i verdensklasse. Jeg kan si det nå, uten å være redd for janteloven lenger. En gang var det få som var flinkere.
Nå liggesitter jeg her og er sliten – jeg klarer ikke en gang å løfte ei flaske til munnen, så støl er jeg. Etter bare to korte dager med trening. Det er noe med kombinasjonen av å gripe og å løfte samtidig som blir helt umulig. Heia sugerør.
I slutten av september skal jeg opptre igjen. Om ikke i verdensklasse denne gangen, skal det i alle fall bli mer enn gjennomsnittlig OK. Fullsatte tribuner, våte seter og kanskje til og med litt blitzregn. Skal bli bra. Dessuten skal det gå an å leve litt ved siden av arrangementet denne gangen.
Jeg gleder meg.
[bloggrevyen]
Tusen takk for all fisken
Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne.
Det er så mye å si, men så få ord å si det med.
Dere betyr så mye for meg.
Takk for alt.
5 trinn til det perfekte liv
Dette er min slagplan for hvordan jeg skal oppnå det perfekte liv. En ugjennomtenkt (men likevel forbaska god) slagplan som er åpen for store forandringer underveis.
Episode 1: I tjueåra skal jeg velte meg i kvinnfolk og sprit halve døgnet, suge til meg nyttig kunnskap halve døgnet og sove halve døgnet. På denne måten skal jeg legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle «livserfaring», og samtidig legge et grunnlag for det jeg seinere skal kalle «faglig dyktighet».
Episode 2: Så, i tredveåra (eller aller helst litt før), skal jeg etablere meg. Blant alle kvinnfolka fra episode 1 skal det være ett og bare ett som skiller seg ut og lyser opp veien foran meg, mens alle de andre skal sitte hulkende igjen og lure på hvorfor jeg forsvant så fort og plutselig ut av livene deres. Jeg sikrer meg et hus med kort vei til skjærgården, kort vei til fjellet og kort vei til storbyen, og får meg en midlertidig drømmejobb på grunnlag av faglig dyktighet. Før jeg veit ordet av det slår et av hobbyprosjektene mine endelig gjennom og jeg er sjef i en mellomstor bedrift på en-to-tre, og så popper det ut en unge av drømmedama som plutselig er så stor at h*n kan føre en intellektuell samtale.
Episode 3: I førtiåra (eller aller helst litt før) er det er hardt arbeid å sitte på toppen, kan jeg fortelle, men jeg fikser det fordi jeg har en så utrolig fin familie som jeg har det gøy med på fritida, når jeg ikke jobber, når vi er ute og padler jorda rundt på ski mens vi røyker vannpipe, hopper i strikk og rir på løver, og det er store motorer og masse tyngdekraft og vi er dynamiske personligheter og realiserer oss sjøl.
Episode 4: I femtiåra (eller aller helst litt før) kan jeg bosse folk rundt. Nå er det ikke like hardt arbeid lenger, og jeg kan bruke enda mer tid sammen med familien, som nå er ensbetydende med drømmekona fordi arvtagerne har forlatt redet for lenge siden. Vi feirer gullplatinadiamantbryllup og har etterhvert blitt grådig flinke på å skille mellom dårlig og god champagne. Dessuten har jeg alltid en god historie på lager, siden jeg har så mye livserfaring.
Episode 5: Helt lik som episode 4. Jeg blir aldri gammel, men jeg får barnebarn. Det er så hyggelig med sånne andrederiverte.
Status hittil: Vi har kommet et lite stykke ut i episode 1. Jeg velter meg i sprit og sover halve døgnet, det er bare kvinnfolka og kunnskapen som mangler. 50 % perfekt, med andre ord. Dette går veien!