Super-Cinemateket

Jeg har fått se en smugtitt av Forgetting Sarah Marshall, en romantisk komedie som snart kommer på kino og som visstnok er skrevet for menn. Det var i alle fall det de sa da de introduserte filmen for meg.

Filmen viste seg å være basert på mitt eget liv, bare sprita opp med noen vitser og en happy ending. «Det blir nok en happy ending på deg også,» trøstet Linn. Linn er snill. Jeg likte filmen, den var mer enn middels klissete, men til gjengjeld mye morsommere enn romantiske komedier pleier å være. Du burde se den, så kan du sette terningkast på livet mitt.

Eventuelt kan du stikke innom neste gang det er overraskelsesfilm på Cinemateket – første søndag hver måned.

I mellomtida har folk fortalt meg at jeg er en flørter, en ladies’ man. Når jeg har spurt, riktignok. Jeg har ikke veldig lyst til å være en sånn en, så jeg blir nok hjemme.

Problemer med tilgangsrettigheter

Jeg lever et digitalisert liv. Det gjør sikkert du også, i og med at du leser dette. Vi gjør stadig framskritt; framtida er her allerede.

Twitter sier fra pr SMS når spesielt utvalgte twittervenner oppdaterer. Google Kalender sender ei melding når jeg har en avtale jeg må huske. Nå får jeg til og med tekstmeldinger fra tørketrommelen hvor det står «Hei, jeg er ferdig, kom og hent!»

Når hele livet er lagret i binære tallkoder er det viktig at vi har riktige tilganger – til sjølve livet, altså – men jeg får det ikke til å stemme. Ikke i det hele tatt. Burde jeg ikke hatt tilgang på alle nivåer til mitt eget liv? Jeg kan skrive, men ikke redigere.

Kan noen hjelpe, eller må jeg vente på Life 2.0?

Ett års søkemotormat på fem minutter

For å huke inn dagens søkemotortrafikk kunne jeg enten

  1. blogga et år, eller
  2. skrevet en enkelt post om hvordan en kynisk, eldre dame i kjole og høyhælte skosminket med lilla brunkrem – kan lage vafler på 1-2-3 mens hun vasker olabukser og samtidig lurer på hvor lang penis mennesket kan ha i forhold til kroppstørrelsen, etter å ha laget frokost på senga til sin heite elsker som har fått innkalling til Heimevernet, og derfor spiser melkesjokolade og drømmer om å svømme med delfiner før han er nødt til å gå og ta livet av seg.

Forresten, posten måtte sjølsagt vært avrunda med en underfundig kommentar om hva kjærlighet er, og om hvorfor det er kjipere enn å skrive bacheloroppgave, men da tror jeg faktisk jeg bare hadde mangla signaturen «Thomas Misund Hansen» for å komme i mål.

Hva er kjærlighet?

Når jeg kommer hjem, er du der og har gleda deg til å se meg. Du gir meg klemmer og kyss, vi er du og jeg og det er ingen annen kombinasjon av personligheter som kunne vært lik.

Du hører alltid på hva jeg sier. Det er ikke hver gang du skjønner hva jeg mener med en gang, men du hører på, og vi kommer alltid til en enighet. Av og til kan det ta lang tid, men vi veit begge to at vi ikke slutter å snakke med hverandre, vi slutter aldri å høre på hverandre før det er for seint.

Det er greit at du koser på andre. Det er greit at jeg koser på andre. Likevel har vi ei grense, et sted vi ikke skal gå over – og vi respekterer den, begge to. Jeg veit av hele mitt hjerte at mitt ord veier tyngre enn noen andres, og jeg gidder ikke engang reagere hvis noen klør deg på ryggen, uansett hvem det er, for jeg veit hvor vi står, og jeg veit at det hadde vært greit den andre veien også.

Sett at en av oss havna i ei ulykke, og kom i skade for å skade seg. Vi ville ha vært der for hverandre – hva enn vi trengte. Vi plukker hverandre opp når vi faller.

Hvis det hadde fantes en sang som kunne beskrive hva vi føler for hverandre, hadde jeg tilbedt tekstforfatteren. Det er ingen som kan beskrive hva som skjer når vi ser hverandre i øynene. Du har en evne til å få meg til å miste all forstand. I bunn og grunn spiller det egentlig ingen rolle hva du gjør, jeg er glad i deg okke som. Likevel er du lojal, du står ved min side uansett hva som skjer.

Håret ditt skinner. Du ser ikke bare bra ut, men du er derimot en fryd for øyet. Jeg kan respektere at noen er uenige, men jeg kan ikke forstå det. Spenstigheten i musklene dine kan ikke forklares med ord. Man kan bare forstå hva jeg mener om man har opplevd det sjøl. Det er utenkelig for meg å motstå trangen til å ta på deg når du gnir deg inntil og vil ha kos. Du er fast og myk på samme tid – en perle for øyet – du er en vakker drøm og et kunstverk i deg sjøl.

Dessuten kan vi snakke med hverandre som jeg ikke kan med noen andre, og jeg skjønner akkurat hva du mener. Et bjeff betyr at du trenger hjelp til å åpne ei dør, to bjeff betyr at du må tisse, og tre bjeff eller flere betyr at noen kommer på besøk.

Å komme hjem

Jeg er i Tønsberg igjen. Besøker steder hvor jeg ikke har vært siden du og jeg var vi – drikker for å glemme, men husker i stedet, så jeg drikker litt til, og husker enda mer.

Det første jeg la merke til da jeg kom ned på Brygga var lukta. Tønsberg lukter godt. La meg si det en gang til: Tønsberg lukter godt. Det overrasker meg like mye hver gang jeg kommer, det blir liksom borte når jeg er i Oslo, hvor godt saltvann og sommergress lukter, og kanskje spesielt når man er snydens.

Tønsberg er en veldig bra by. Jeg kan danse uten at noen tror det betyr at jeg sjekker dem opp, bartenderen på Himmel lærer seg fort hvordan jeg liker drinken min, jentene jeg hilser på veit allerede hvem jeg er og hva jeg heter fordi jeg var gutt og danser da jeg bodde her, for 6 år siden.

Når jeg setter meg på yndlingsbiblioteket mitt for å bestille stilige t-skjorter fra thinkgeek, kan bibliotekaren fortelle meg at jeg ikke har vært der på minst 5 år, for da blei kortet mitt sperra. Mye vann har rent i havet siden da. Jeg ordner opp, for jeg har blitt voksen nok til det nå.