Hei jeg heter Johanne og er blogger. I dag fikk jeg en hyggelig forespørsel av Thomas på Twitter. Han lurte på om jeg ville skrive et gjeste-innlegg på hans hemmelige blogg. I frykt for å feige ut sa jeg ja med en gang. Og nå sitter jeg her og regjerer over en vilt fremmed sin blogg. Skummelt? Ja.

Jeg er 27 år og 148 dager gammel, bor i Bergen og studerer teatervitenskap på Universitetet. Men jeg må tilstå at jeg tilbringer mesteparten av tiden i studentbassenget. Også på bloggen min da, http://ungkul.origo.no/

For 5 dager siden kom jeg hjem fra Kreta. I tillegg til  bading var et av målene å promotere bloggen min.

Ellers er jeg veldig glad i å ta bilder. Spesielt av dyr. De er så fotogene og fremstår så naturlig, helt uten primadonnanykker. Også blir de aldri lei av fotografen. Svanene og duene lar meg holde på helt til jeg er fornøyd.

Et av mine feteste øyeblikk var da jeg var i London. Storbyer er som kjent farlige og når du reiser alene som kvinne er det enda farligere. Derfor leide jeg meg en livvakt. Han var dyr, men pen og sterk. Jeg har aldri følt meg så trygg.

Men jeg er ikke så alene.  Jeg har tross alt Nerdar, mitt alterego. Han er interessert i Internett og teknologinyheter.

Tilslutt vil jeg ønske dere en riktig god sommer!

Oppdatering (22. september): Jeg tapte et veddemål mot Esquil, hvor innsatsen var et blogginnlegg. Dette ble resultatet. Vi har blitt enige om å aldri nevne det igjen. Jeg håper han fikk mye skadefryd ut av det.

Molde fotballklubb gjør det bra i år. Og i e jo derfra, i e født i Midtmøre*. Folk tror derfor uten videre at jeg vil at Molde skal vinne Tippeligaen. Da Molde vant 8-1 i helga, fikk jeg for eksempel kommentaren ‘Nå skal vel du gå og glise hele uka’,  og det tok jo en halvtime å utrede hva fyren snakket om.

For å gjøre det soleklart: NEI, jeg vil ikke at Molde skal vinne. Da vil jeg heller at Molde rykker ned i adeccosumpa. For oppe på toppen ligger mitt elskede Rosenborg, og ingen skal få rokke ved det.

Det startet da jeg som liten gutt så Tande-P på TV. Den lune, runde mannen med den vakre dialekten holdt meg klistret til skjermen hver kveld. Deretter kom Tore Strømøy. Jeg har ennå mine hjemmelagde Tore På Sporet-postere, jeg klipte ut bilder av ham fra Se og Hør som pappa kopierte opp til posterstørrelse for meg. Jeg lå der kveld etter kveld i senga og så på Tore, og kom kanskje borti meg selv i blant, slik gutter gjerne eksperimenterer i ung alder.

Jeg har nok hatt mine lykkeligste stunder i livet på DDE-konserter, mens Bjarne Brøndbo står i bar overkropp rett foran meg, folk kaster øl og alle er lykkelige. Jeg har sikkert spilt ‘Rompa mi’ ti tusen ganger. Det er en fryktelig undervurdert sang. Det er jo rompe som er kultur.

Rompa mi – Du e så glad i rompa mi
Det einaste du e interessert i – e rompa mi

‘Rompa mi’ er en hyllest til den menneskelige anatomien, et beskjedent forsøk på å minne oss om å ikke distansere oss for langt fra naturen. Vi skal ikke snobbe bort våre røtter, vi skal ikke meske oss med opera, ballett og klassisk musikk mens vi glemmer at vi har en pulserende, levende endetarmsåpning.

Æ snakka kunst og litteratur
Du sa: Det e rompa di som e kultur

I tillegg hadde jeg naturligvis min Trond Giske-periode, som alle unge menn har. Min mor sydde Trond Giske-dokke til meg i naturtro størrelse. Jeg ville ha den stoppet med brysthår fra Bjarne Håkon Hanssen, men vi fikk aldri svar på det brevet, så hun stoppet Giskedokken med barneklærne mine.

Og deretter var det Steffen Iversen som var helten, den høye, lyse, kompromissløse spissen. Når Steffen stiger til værs som en stolt ørn, med en pris snus under leppa, jeg bare sier det. Du blir ikke mer mann enn det.

Jeg elsker trøndere! Takk for at dere finnes!

Og når Rosenborg sender Molde gråtende ut av cupen i helga, vil jeg ha gratulasjoner, ikke kondolanser.

(*) Noen kaller Midtmøre for Romsdal,  og oss midtmøringer for romsdalinger. Men vi har Nordmøre nord for oss, og Sunnmøre sør for oss, det sier seg selv at vi er midtmøringer.