Ha det bra, finn meg et annet sted

Jeg har ikke posta her så mye i det siste, og grunnen til at jeg tar det opp er for å varsle at nå skal det til å bli verre. Hvis du er avhengig av å henge med på Bare Thomas, er det strengt tatt ditt problem, og ikke mitt. (Heldigvis er det ikke potensielt veldig mange av dere. Jeg er en ytterst beskjeden mann med ytterst få lesere.) Likevel er jeg så gavmild at jeg gir dere denne forklaringen.

Nå er det ingen som har skrevet stygge ting om meg, ingen som har tatt noe personlig, ingen som vil oute meg eller noe annet vræl heller, så noen vil kanskje lure … hvorfor?

Vel, den aller enkleste måten å fortelle noe slikt på er … kanskje alt annet enn denne. Her bables det, jeg ser den, og derfor har jeg nå tenkt til å oppsummere poenget enkelt og greit: Jeg og 6 andre har valgt å holde en blogg i live i en måned som løsning på ei oppgave vi har fått[sic!] i et fag ved universitetet. Jepp, det er ei smooth oppgave; jepp, det er et smooth emne; jepp, jeg tror jeg har lært meg å bruke semikolon.

Poenget er at jeg ikke ser for meg at jeg gidder å bruke energi på to steder samtidig. Tøffe kaker.

Huk tak i RSS-pølsa vår for å finne ut hvordan vi ror i land prosjektet, eller den som dekker bare mine poster hvis du er sær eller jeg er kul eller noe sånt.

Kjemisk stimuli på Blindern

Menneske, la intet overraske deg.

Det begynner å bli noen hundre år siden siden William meddelte oss at miraklenes tid var forbi, men nå er det imidlertid motbevist en gang for alle: I dag skal jeg på kaffedate med ei jente som jeg er sikker på kunne smeltet gråsteinen etter at jeg hadde terget den på meg.

Det slo meg nettopp at det begynner å bli lenge mellom kaffekoppene. Det har ikke skjedd noe revolusjonerende med kaffen det siste halve året, sant? Den gir fremdeles et lite kick?

Coffee - Is the planet shaking or is it just me?

Nuvel. Om det skulle røine på, fins der sikkert noe bayerøl.

Én gang, alltid

Hoftekulen min klør.

Det er rart. Jeg kan huske november 2004, da jeg gjorde mye rart for å herde hoftekammen. Jeg fant tunge ting og slo mot den, om igjen og om igjen. Det virket. Blåmerket ble stort, men under det vokste det fram et lite ekstra lag med brusk, og snart kjente jeg ikke lenger geværkolben som slo mot kroppen på det samme stedet hver gang.

Det er lenge siden jeg sluttet å slå meg på hoftekammen.

For noen uker siden begynte jeg igjen. Blåmerket ble mindre denne gangen, tiden før smerten forsvant var kortere, feilslagene sjeldnere. Ikke minst sluttet jeg fortere. Nå som jeg er ferdig med selvpiningen klør det under huden et sted, det er som om hoftekammen har lyst på mer.

Én gang, alltid.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008.

Veterandrillgardister i Ahoy Arena september 2008. Foto: Norske Gardeveteraners Drillkontingent

Et par korte meldinger

Det tar på å komme tilbake til hverdagen, gitt. Hverdagen er grådig kald! I alle fall her oppe i det fjellhøye nord. (Jada, jeg er i Oslo, men alt er bratt i forhold til Nederland.) Tror det gjelder å venne seg av med å gå over dørstokken i t-skjorte først som sist. Ny frakk står på ønskelista. Noen av dere motebloggere som kan tenke seg å hjelpe til på shoppingrunde?

Nytt siden sist:

Det hadde nok gjort seg med en oppsummering av Nederland-turen her, men det er så mye at jeg ikke veit om det får plass med ord. Publikum klappa, kneet gjør vondt ennå, jeg hadde en medalje mer i kofferten på hjemveien, det var alkohol, hender på tær, mye trening, gode resultater og lykke på jord. Hoftekulen er på G igjen, bicepsene er atter en gang synlige og jeg har havna på etterskudd på universitetet. Kort fortalt: Knalltur.

Sånn. Da er jeg her igjen.

Homosex om ni dager

Jeg tror jaggu jeg har blitt homo, jeg. Ikke at det er så gærent, det, men det kommer litt som et sjokk på meg.

Første tegn (jeg skjønner ikke at jeg ikke har skjønt det tidligere) var denne snasne e-posten som på forunderlig vis havnet i innboksen min takket være Sjave:

veit ikke. i utgangspunktet er jeg ikke särlig intresert, men jag kan kansje overbevises. det kommer ann pä hva du tenker deg. oss to, oss to og ei dame, oss to og to damer? jeg er ikke med pä tre gutter. si i fra hvis du finner noe som du synes ser innteressant ut.

Andre tegn var da min gode venn Jon spurte meg når jeg kommer hjem fra treskoenes og tulipanenes hjemland. “29. september,” svarte jeg pliktskyldigst, og jaggu noterer han ikke ned i kalenderen sin: 29. september: Thomas hjem, homosex, yay! med mange søte, små og rosa hjerter rundt.

Dette blir litt mye for meg på en gang, merker jeg. Mon tro om jeg kan avreagere på et eller annet vis?

“As We May Think” av Vannevar Bush

I As We May Think fra slutten av andre verdenskrig skisserer Vannevar Bush hvordan han mener akademisk arbeidskapasitet bør utnyttes i tiden etter at krigen er over, når denne ressursen ikke lenger vil være bundet opp til å fremme militære interesser. Denne korte teksten vil på bakgrunn av en obligatorisk universitetsoppgave skissere hovedpunktene i artikkelen.

Et sentralt aspekt ved forskning er hvordan vi forholder oss til resultatet av den. Når stadig mer kunnskap samles, og stadig flere artikler skrives, blir det vanskeligere å holde oversikten. Derfor åpner Bush med å fremholde at forskningsinnsatsen bør rettes mot å skaffe til veie mer effektive måter å lagre og innhente kunnskap på, for på denne måten å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig. Gjennom resten av artikkelen skisserer han, fra hans historiske plassering i 1945, hvordan han ser for seg at dette kan gjøres mer effektivt.

Han tar generelt utgangspunkt i daværende kjent teknologi, og foreslår mulige veier utviklingen kan ta. Eksempelvis forespeiler han tørrfotografi, en større grad av fysisk komprimert lagring av informasjon og ikke minst assosiative koblinger mellom dokumenter. Flere av disse teoretiske konseptene har siden blitt realisert i praksis. Til eksemplene jeg har trukket fram kan vi i dag se på henholdsvis polaroid- eller digitalkameraet, moderne harddisker og hypertekst.

Hovedpoenget i artikkelen er en tankerekke som bunner i et argument om at vi bør gå bort fra å behandle informasjon som noe statisk, og gå over til å behandle det som noe dynamisk. Bush skildrer utviklingen av en memex hvor vi hyppig kan legge inn informasjon (for eksempel lagret på mikrofilm), knytte mnemoniske lenker mellom de lagrede dokumentene og slik enklere få oversikt over stoff om et gitt tema når vi trenger det. Slik vil forskning være lettere, og en positiv bieffekt er at så lenge informasjonen er lett å finne fram igjen, kan vi glemme den i alle tilfellene hvor vi interesserer oss for noe annet. En slik memex er skissert som et personlig hjelpemidddel som ikke skulle trenge større plass enn et vanlig skrivebord, og mine samtidige lesere vil øyeblikkelig kunne se likheten mellom en slik memex og våre personlige datamaskiner.

Budskapet er altså at det ikke er uoppnåelig å gjøre informasjon vi allerede besitter mye lettere tilgjengelig. Siden verdien av informasjon mangedobles når informasjonen er lett tilgjengelig, bør vi derfor sørge for å tilgjengeliggjøre den kunnskapen vi har.

Den skopussende utlendingen

Skopussesaker på stol. Svart/hvitt.

På Nationaltheatret har de fått trivelige skopussere. Foto: Derek Bridges Creative Commons License

Fra tid til annen klarer jeg å styre min begeistring for trekkspillspillerne og roseselgerne. Roseselgerne er akkurat litt for pågående. De er ikke like aggressive som horene kan være i kalde perioder om vinteren på Karl Johan, men likevel er de mye mer enn hasjdealerne. (Ikke at hasjdealerne pleier å være veldig ubehagelige, da. Et kort “nei takk” holder i massevis.) Trekkspillspillerne er ikke ubehagelige, men de spiller jo den samme sangen både når jeg kommer og når jeg går fra Blindern. Når jeg kommer neste dag også. Og dagen etter. Har noen noen gang hørt trekkspillspillerne spille to forskjellige sanger?

Men! – skopusserne, derimot. Det er litt lengre mellom dem, og i dag hadde jeg også bruk for en. Skoa mine var skikkelig møkkete, og siden jeg skal holde audition for Dansetheatret i kveld hadde det vært ålreit om de fikk en liten shine. Dette førte til at jeg sto på Nationaltheatret og gravde dypt i lommene for å se om jeg kunne finne de usle 30 kronene som det sto på plakaten at jeg måtte kvitte meg med for å slippe å pusse sko sjøl. Alt jeg kunne finne i gullgruven var dessverre et par skarve kronestykker og en halv tyrkisk hva-det-nå-enn-heter.

“Nei, du må ikke gå,” roper den snille skopusseren etter meg på et språk jeg ikke forstår. “Denne er på huset.” Deretter gjør han seg flid. Han børster møysommelig vekk all møkka, legger på skokrem i tynne lag og pusser den vekk med ei fille. Til slutt smiler han bredt og vinker farvel.

“Tusen takk!” utbryter jeg og prøver å finne fram til et slags lingua franca. Jeg snakker verken rumensk eller italiensk, og han snakker verken norsk eller engelsk. Ingen av oss snakker bra nok fransk.

Jeg tilbød ham til slutt en sigarett, så ned på de pene, svarte skoa mine og tenkte at så snill som skopusseren er har jeg også lyst til å bli.

“Arrivederci!”