Her havner alle «vanlige» poster. Ingen bildeposter, gjestebloggere eller annet fjas. Du kan abonnere på bare disse postene.
Noe jeg helt klart burde nevnt i utviklingsposten på lørdag var visdomstanna mi! Jeg begynner nemlig å bli klok. Tror jeg. Det er i alle fall noe rart som skjer bak alle jekslene der nede, noe som har holdt på siden fredag. Det gjør litt vondt, men det er litt stas.
Og nå som dette er tilgjengelig for hvem som helst er det litt skummelt at det kan hende at det bare er innbilning.
Oi, nå skjer ting fort her. Sommerferien er over, det har blitt høst, og jeg har begynt å få mer enn fem sidevisninger daglig igjen. Månedens største bloggoppturer er nok likevel:
Nytt. Spennende. Vil ha mer. Hva er neste skritt? Reklame, tvilsomme horeprosjekter og grey hat SEO?
Ikke uten videre, i alle fall. Men jeg har lyst til å lese en graf med dere.
Figuren under viser antall sidevisninger langs den vertikale aksen og tid langs den horisontale. Tidsperspektivet er omtrent juni – august, og det er sjølsagt denne bloggen det gjelder.
Sjøl har jeg gjort følgende observasjoner:
1. Sommeren kan se ut til å ha medført en nedgang i antall sidevisninger. Vist på figuren under er sidevisningene i forhold til et tenkt gjennomsnitt, og vi kan se at mens sidevisningene er mange om våren (grønt) og høsten (oransje), er de lave om sommeren (rødt).
2. Hvis vi kan bli enige om at det i begynnelsen av tidsperioden er en negativ tendens, kan vi se at med en gang grafen bryter tendensen, er det en annen tendens som blir gjeldende. Hvis vi abstraherer, kan vi slutte at hvis det plutselig går litt bedre enn vanlig, vil det nok også fort bli mye bedre. Motsatt kan vi frykte at hvis det plutselig går litt verre osv…
Statistikere, finansøkonomer og andre besserwissere inviteres herved til å komme med sine mer presise betraktninger. Bloggere inviteres til å bekrefte at sommeren er over også på deres sider. Øvrige inviteres på kaffe.
Hei, Mona Lisa, fortell meg hva som skjer. Selv har jeg intet å fortelle. La meg danse og dyppe deg, la meg snurre deg rundt til du har fått nok. Hold meg en time, baby, hold meg varm.
I går kveld var det salsakveld. Hva syns du om rytmen min?
Minneapolise sitt meme går ut på at man skal nevne (minst) fem ting om utseendet sitt som man er fornøyd med. Jeg har blitt tagga av Solveig.
Jeg syns dette er ganske teit, kanskje mest fordi jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen av mennesker som ligger i bunnen for memet: «Jeg mener at så lenge vi er flinke å fokusere på de negative overfladiske tingene, så må vi kompensere med å også fokusere på de positive overfladiske tingene.», sier Elise. Vel, jeg syns ikke jeg fokuserer så mye på negative overfladiske ting. Jeg ser ikke på CSI eller Ugly Betty heller. Bli ferdig med det, liksom.
Uansett, jeg har’n jo tross alt, så jeg skal knote ned noe jeg er spesielt fornøyd med. Vi begynner på toppen, og jobber oss nedover derfra:
Etter fire punkter hovedsakelig om hodet samla jeg opp resten av meg i et stort punkt. Det er sånn det kan leses. De deler av meg jeg ikke måtte være fornøyd med, tenker jeg faktisk ikke så mye over, og det har den heldige konsekvens at jeg akkurat nå ikke kommer på noen av dem. (Er det nå jeg er blærete?)
Dette får være nok utseende-meme for min del på ei stund. Et avkom jeg kjenner, derimot, klager over at han aldri blir tagga. Nå er du det!
Dette handler om å bygge min egen selvtillit. Sånn i tilfelle det er noen tvil. Hvis du syns dette virker selvforherligende eller oppblåst, er det nok derfor. Det er meninga at dette skal være selvforherligende og oppblåst. Jeg vil nemlig lure meg sjøl til å bli et bedre menneske ved å si til meg sjøl at jeg er – nettopp – et bra menneske.
Jeg husker første gangen noen kalte meg en ressursperson. Jeg ante ikke hvem det var, og gjør det ikke ennå. «Vi vil gjerne at du skal bli en del av vår organisasjon, for vi veit at du er en ressursperson som kan bidra med noe vi trenger,» sa hun. Fremdeles er det i det blå om hun hadde snakket med noen som visste hvem jeg var, eller om hun bare pjatta for å gi meg et positivt syn på nettopp denne organisasjonen. Det fungerte ikke, jeg meldte meg ikke inn, men poenget er at jeg begynte å se på meg sjøl som en ressursperson.
Etter dette ble jeg en ressursperson. Jeg har stor kapasitet. Jeg veit hva det betyr å ta ansvar.
I går var årets store pub-til-pub-runde på Blindern. Jeg hadde ikke noe lyst til å drikke og feste, jeg hadde mest lyst til å ligge i ei seng med ei dyne rundt meg og spise ostepop og drikke cola, kanskje med en kvinnekropp i nærheten, kanskje på Skillebekk, kanskje på Majorstua, kanskje på Fjellbirkeland. Men jeg har vært fadder for de nye studentene på programmet. Jeg hadde ansvar for at alle disse flotte menneskene hadde en mulighet for å være med noen ut, jeg hadde ansvar for å gjøre dagen deres bedre, og det kunne jeg strengt tatt ikke gjøre fra sofakroken.
Jeg ble med på nachspiel i går. Vi dro hjem klokka fem. Jeg sov hos ei venninne på Frogner. Det lukta røyk, øl og svette av klærne mine. Jeg hadde hatt det topp! Likevel må jeg innrømme at det var litt tungt om morgenen, da jeg reiste direkte til et møte om planlegging av det sosiale opplegget på en hyttetur for de samme studentene. Jeg takla det møtet godt også. Kom i god tid, tok og ga informasjon uten å være påvirka av gårsdagen på noen annen måte enn at jeg kanskje lukta litt vondt. Helt om natten, helt om dagen.
Jeg er en ressursperson hver gang jeg trengs.
Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette i går er at jeg traff en annen ressursperson, en kar jeg studerer sammen med som tok permisjon fra studiet for å begynne å jobbe fulltid. Han gikk rett fra å være halvveis i studiene til en ledende stilling. Ikke nok med det, men han fortsatte å studere ved siden av jobben. Dette semesteret skal han avlegge 30 studiepoeng – dette er snakk om like mye studier som en helt vanlig fulltidsstudent – ved siden av sin ledende stilling. Kanskje du tenker at han ikke har noe liv, kanskje du tenker at han ikke gjør noe annet enn å jobbe, men da tar du feil. Han er et av de mest sosiale menneskene jeg veit om. Du er en inspirasjon, Erik.
Gamle venner, nye kjente, frognerfruer og blokkbeboere, mine damer og herrer, herved utlyses navnekonkurranse! Møt nyfødte NN:
Familiens nyeste medlem behøver selvsagt et navn det står respekt av, da h*n vil dele seng med Hertvik og undertegnede. Bertha er dessverre uaktuelt, da dette navnet allerede er «oppbrukt» hos gode venner.
Den nyfødte veier 2,6 kg og er 15,4 tommer fra hjørne til hjørne. Dåpsfest planlegges idét opphavets hybel blir noenlunde ryddig et egna lokale finner oss.
Siste bane hjem. Litt full, litt trøtt, litt alene. Veldig sulten.
Da hjelper det ikke akkurat når sjåføren etter hvert eneste stopp gjentar med tydelig diksjon: «Dørnalaks».
Klokka er halv sju, og jeg ramler inn i hybelen på oppadgående rus, sliten etter en hard kveld. Slik skjedde det.
Jeg sto opp tidlig fra der jeg hadde sovet og møtte opp på Blindern klokka ti, frisk og klar. Rista brød med ost på T-banen. Alltid beredt. Tross alt er jeg jo fadder, og må ta vare på fadderbarna mine. En kjapp presentasjon av festforeningen Byråkratene måtte til i løpet av dagens første timer. Uforberedt, selvsagt, hvis ikke hadde det jo ikke kommet fra hjertet. Jeg snakka på min egen geeky og tilgjorte måte, men møtte mot all forventning applaus fra et fullsatt auditorium.
Deretter hadde jeg fri i mange timer, og jeg huska igjen hvordan det er å være alene.
Mot kvelden skulle vi egentlig grille, men det regna kattunger, så vi gjennomførte heller en relativt improvisert plan. Vi arrangerte vorspiel hos en av de andre fadderne. Ca 30 personer ble trykket inn i en liten sokkelleilighet, og resultatet ble over all forventning. Det går jo ikke an å ikke bli kjent når man har dårlig plass!
Siste planlagte punkt i vår improviserte plan var å avslutte kvelden på Chateau Neuf, studentenes tilholdssted sentralt i Oslo. Her tok fadderbarna våre av, og dansa fletta så til de grader av hele utestedet. Cred skal de ha, for den syke, syke dansinga deres løfta stemninga på utestedet (vi eide skikkelig) og sørga for at vi alle sammen blei invitert til internnachspiel i et ellers stengt studentersamfundsslott.
Røykeloven gjelder ikke på private arrangementer, så vi kunne røyke inne. Ølen kosta 20 kr. Stemninga var i taket, for alle syns vi var sinnsykt kule, så opp til oss, og vi var konger over hele utestedet. Offentlig administrasjon og ledelses 07-kull er virkelig en gjeng som kan rocke bolle.
Slik endte jeg opp i tredje etasje på Chateau Neuf. Slik endte jeg opp med å brøle «Take me down to the paradise city» med trivelige folk jeg aldri har møtt før, men som var skikkelig ålreite. Slik endte jeg opp på et sted hvor en totalt ukjent kar kjøper en øl til meg og sier «Ta vare på deg sjæl!» rett før han går sin vei. (Sånne mennesker vokser ikke på trær. Takk for ølen!) Slik endte jeg opp her, klokka halv sju, på oppadgående rus, klar for en lang dags søvn. Slik endte jeg opp med å skrive en selvbiografisk og overfladisk bloggpost(, som sikkert for øvrig hadde gjort seg mye bedre med bilder).