Her havner alle «vanlige» poster. Ingen bildeposter, gjestebloggere eller annet fjas. Du kan abonnere på bare disse postene.
Det finnes en hemmelig festival hvor alle er snille og greie, og hvor det koster to øl å være med på moroa. Programmet er hemmelig. Den foregår på et hemmelig sted, men alle veit når. Ølet er billig (jeg mener billig). Årets festival er den attende i rekken.
Dette kan jeg selvfølgelig ikke si til noen, da hadde det jo ikke vært hemmelig lenger. (Det fortelles heldigvis litt mer andre steder.)
Dette handler om meg. Det er midt på natta, og det kommer til et punkt.
Tåre på brannen av en tilståelse
Fryktløs på pusten min
I 3 måneder har jeg ikke gjort noe fornuftig, jeg har bare surra rundt uten å jobbe, jeg har brukt alle pengene mine og blitt blakk, jeg har ikke avlagt studiepoengene mine, jeg har forsømt pliktene mine, jeg har ikke vært meg sjøl. Jeg har flytta hjemmefra og til meg sjøl, et sted hvor jeg er bare meg, alene, uten alt som hører hjemme hos meg.
I 3 måneder har jeg forfalt og blitt en skygge av meg sjøl, jeg har ikke dansa til fine sanger eller gått inn for noe hundre prosent (gjør det nå, ikke vent). Jeg har latt meg drive avgårde med vinden, vinden har blåst meg rundt og jeg har truffet noen nye folk, venner som i varierende grad har fått eller jeg har gitt muligheten til å stille opp ennå, men som jeg uansett tror ville gjort det hvis det trengtes.
I 3 måneder har jeg drukket øl og vært mucho macho, montert litt kinomaskiner og snekra litt i det små på ei hagestue i stedet for å tjene penger og skaffe meg arbeidserfaring, i stedet for å gjøre ferdig noen av prosjektene mine, i stedet for å bade og spille volleyball, i stedet for å være tilstede og gjøre en innsats for meg sjøl og alt som betyr noe for meg har jeg rømt og utsatt alt sammen.
Det er greit med litt ferie, men det kommer til et punkt.
Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg ned lenger. Det kommer til et punkt hvor man ikke kan grave seg lenger ned. Jeg håper og tror det punktet kommer nå, etter 3 måneders fravær. I’m back, baby.
Ikke at jeg har det bra igjen, helt plutselig, ved å knipse på fingrene, men at jeg i det hele tatt har det. Hei, her er jeg igjen.
Man jobber mye mer effektivt dersom man bare gjør en ting om gangen. Det kan kanskje være derfor jeg ikke alltid er like effektiv?
Jeg skulle ønske at jeg var like flink til å ta bilder som Lars. I natt tar jeg ikke noen bilder i det hele tatt, for hittegodskontoret åpner ikke før klokka 7.
Jeg veit ikke hva som er verst. Kameraet som mangler. Bildene på minnebrikken som jeg kanskje ikke får se. Selve minnebrikken, som jeg kjøpte fordi den var størst og best og kosta mest penger når jeg skulle belønne meg sjøl for et eller annet jeg har glemt for lenge siden. Eller kontrollen som jeg ikke har kontroll på.
Det er godt jeg ikke har unger. Jeg hadde sikkert mista dem.
Hadde det vært noen jeg kunne rope til her, så hadde det kanskje vært greit. Vi kunne krangla om noe som ikke var viktig, og ment det. Etterpå kunne vi blitt enige om at vi var teite som krangla om teite ting. Det spiller jo ingen rolle hvorfor du sa det på den måten. Så ble vi venner igjen. Det er godt å være venner igjen, og da gjør det ikke så mye at kameraet ikke ligger der det skal.
Hellig, hellig overbevist om at verden blir et bedre sted i samme øyeblikk som jeg klarer å lage system i noe et sted. Jeg veit om altfor mange gode steder å begynne.
På den lyse siden: Det hadde vært verre hvis det var Lars sitt kamera. Han tar jo bilder som blir bra.
De fine Koss-pluggene mine var ikke hos meg i går, jeg hadde visst ikke plass i lommene eller noe. Forvist tilbake til å høre på musikk gjennom billige earbuds. Jeg prøvde å skru opp volumet for å kompensere for manglende dypbass, men diskanten ble bare enda tydeligere.
Reparasjon er kanskje tingen, tror jeg. Kanskje det er dårlig kontakt et sted? Det må i tilfelle være inne i selve budsa, for jeg har vært uhyre forsiktig med ledningen. Jeg får skru litt til, jeg finner det nok ut til slutt. Noen som har noe gaffa til overs?
Eller kanskje pluggene er helt OK. Kanskje det bare er meg. Kanskje jeg bare tror det er dårlig lyd fordi jeg forventer det av billig-buds?
Jeg prøver dem igjen om en stund, jeg.
Tre kanter har mitt liv. Og hvis det har tre kanter, så har det tre sider også. Her er de, alle de tre sidene av livet mitt.
Den ene siden fant jeg på TV: «Life’s a bitch, and then you die.» Det kjennes sånn av og til. Hodet søker mot bakken i stedet for å se oppover mot skyene. Den skal være sterk i nakken som kjenslelaus skal bli. Jeg har bare plukka ut svarte klær i Hennes&Mauritz-katalogen for i høst, det kan ikke være et godt tegn. (Heldigvis blei de bare plukka for å bli sett på to ganger. Man kan da ikke bruke penger på å faktisk kjøpe klær eller andre materielle ting.)
Slike mørke tider får innimellom pauser hvor det i stedet er Australia-tider. I en eks-svigeronkels bursdagsselskap fant jeg meg en bloke som kunne fortelle meg hvordan alt henger sammen på den andre sida av jorda: «Life’s a beach, and then you dive.» Bare å slippe seg løs, altså. La vinden blåse deg rundt, også ordner det seg hvis du bare veit hvor gaffateipen er. I sånne perioder virker det som om det er tett mellom fjelltoppene, og alt som er gærent forsvinner enten på magisk vis eller fordi vi finner en løsning. Lars har sagt at jeg er løsningsorientert. Det må ha vært i en australsk periode.
En siste synsvinkel på livet fikk jeg overlevert fra en av favorittprestene mine. Han er eldre enn meg, så oddsen taler for at han har skjønt mer om tilværelsen enn det jeg har. Det er ikke så ille, dette vi kaller ‘livet’, mente han. Eller, ille er det, men ikke verst. Det verste er ikke over ennå, jeg har nok noen år igjen før det ikke kan bli verre, det går nok nedover ei stund til. Dere skjønner, kjære lesere, at «Life’s a bitch, and then you marry one!»
Jeg har kokt nudler. Jeg har spist dem, og drukket kryddervannet som blir igjen. Jeg har fylt opp med mer vann. Jeg har tisset. Jeg har gjentatt. Og gjentatt. I dag skal jeg kjøpe salt, så jeg holder litt bedre på det sykt irriterende vannet.
Det går fint an å overleve uten å bruke for mange penger.
Nei, jeg har ikke kjøpt meg buttplugg. Ennå. Ukas opptur kom med nye høretelefoner. Eller øreplugger, da. Vi har egentlig ganske teite navn på dette på norsk. Mine nye earbuds er ganske geniale.Det hele begynte med at jeg ikke fant de gamle, hvite Apple-earbudsa som fulgte med iPoden min da jeg reiste til Tønsberg. Nedtur – det blei musikkløst hele togturen.
Vel hjemme hos kjære mor og far fant jeg raskt pappas lager av billig-earbuds, og lånte med meg et par på tur. Stemninga var god, musikken var på plass, og alt var bra. Eller, bra og bra, lyden i billig-earbuds blir alltid litt annerledes enn den skal være, men jeg overlevde i alle fall en togtur. Idét jeg gikk av toget svikta musikken på det venstre øret.
Siden jeg nylig har vært i Alta kunne jeg heldigvis banne som en nordlending, og det ble det mye av på vei tilbake til Tønsberg – noe som burde være forståelig når man bare har musikk på det høyre øret. Her begynner gledesdelen av historien.
Jeg ble nødt til å vente 25 minutter på bussen i Tønsberg. Det er jo altfor lenge for noen som har bodd i Oslo ei stund, så jeg var ganske fortvila. Etter mye himling med øynene og enda flere ord på nordnorsk bestemte jeg meg for at jeg fikk gå litt rundt på det nye Farmandstredet – Tønsbergs o store shoppingsenter – for å kaste bort de 25 minuttene.
Den første butikken jeg kommer til er CB Elektro. Der jobber det en trivelig kar som er glad i å selge. Han viser meg og forteller. «Når det gjelder plugger er disse de beste jeg har vært borti,» sier han. Jeg kjøper dem. Setter dem i. Skrur på musikken. Får store øyne. Klyper meg i armen.
Koss’ The Plug er noe av det beste jeg har eid. Jeg var egentlig litt skeptisk til å kjøpe plugger, og ville heller ha litt store klokker som isolerer bedre. Greia med The Plug er at de isolerer bedre. En liten rund kanal leder musikken gjennom et silikonbasert materiale som du ruller sammen og stikker inn i selve øregangen – sånn som med hørselvern. Der utvider den sammenrulla ørepluggen seg og fungerer som – nettopp – hørselvern. Jeg hører ingenting annet enn musikken jeg spiller, selv om jeg spiller ganske lavt.
Sitter fast gjør den også. Jeg prøvde en øvelse som innebar mye hoderisting for å se hvor mye som skulle til for at en av pluggene datt ut, men de satt der. En annen ting er at de har en motstand på 16 ohm, som i praksis betyr at hodet mitt sprenger før høyttalerne. For ikke å nevne Koss’ gode garantier. Lenge leve.
Jeg ante ikke at det fantes så god lyd. Også på øret, da.