Den store schærsteposten

Stilisert dame holder stilisert mann i handaPrinsesse Lea har ikke kjøpt motorsykkel eller farga håret lysegrønt. Thomas har heller ikke hentesveis på tissen (Eller, vi lar det ligge; det er ikke poenget. Altså – *host* så du himmelen i dag? Snakker om blå!). Å, så deilig det er å ha kontroll på sitt eget liv igjen.

Den siste helga har Lea og jeg bytta Twitter-konto. Vi har også stilt inn Facebook-kontoene våre til å hente statusoppdateringer herfra. Flere hundre mennesker har hatt noe å lure på…

Hvorfor? Vel – det begynte med at vi posta overensstemmende statuser for å se hvor lang tid det ville ta før noen oppdaga noe muffens. Akkurat som vi hadde forventa, var det Virrvarr som var først ute, dog mye raskere enn vi hadde sett for oss (kudos!). Vi ville leke mer. Dessuten var vi til dels inspirerte av Iversen og Kristins bloggbytte i romjula 2006.

Det var bare det at vi ikke gikk spesielt inn for ikke å bli avslørt. Tvert imot benytta vi anledninga til å sparke hverandre hardt i skinnleggen med statusoppdateringer som fikk mødre og venner til å heve bekymra øyebryn. Derfor er det på tide å avslutte eksperimentet før det blir virkelig stygt. Vi er jo egentlig ikke så mye ute etter å ta knekken på hverandre som å ville deklamere for verdensveven og verden at

Thomas + Lea = sant

:)

Så nå kan dere enten være sjokkerte/overraska/himmelfalne/skuffa, eller overlegent erklære at dere hadde sett det komme for lenge sida. Hva veit vi? Uansett er dere pent nødt til å venne dere til tanken. ;)

Min hemmelighet: Det er farlig, det

KysselepperDet er noe jeg ikke har fortalt deg, og jeg tenkte du skulle få lese det her, sånn for å understreke hvor hemmelig det er. (Du kan jo ikke få vite det , så jeg slipper ikke teksten ut gjennom tubene før om ei stund. Du kan få lese den når det hele er bittelitt på avstand.)

Jeg liker deg skikkelig godt, og jeg er skikkelig redd for at det skal gjøre skikkelig vondt.

Det er derfor jeg drøyer så fælt. Det er derfor jeg ikke kysser deg så snart jeg ser muligheten; det er derfor jeg beveger meg så forsiktig. Jeg må venne meg til tanken om at det sannsynligvis ikke vil vare evig først (det er noe drit), venne meg til tanken om hvilket behov jeg er redd for at jeg dekker.

Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at det i alle fall kommer til å gjøre vondt dersom jeg ikke gjør noe i det hele tatt. Dessuten er det i denne sammenhengen bedre å angre på noe gjort enn noe ugjort, så jeg skal kysse deg nå snart. Lover.

Bloggmessig høydepunkt

I dag er en stor dag. Dagen er ikke bare stor, den er tilmed svær, for ikke å nevne rungende, majestetisk og verdt en aldri så liten feiring. I dag er nemlig dagen hvor du for første gang i år har muligheten til å stemme på Bare Thomas i en ordinær runde av Tordenbloggen.

Hvordan bør så dette feires? Her til gårds klasker vi til med festhatter, baluba og generelt oppvigleri; dessuten har vi i tillegg satt sammen et lite knippe av anbefalte poster til nye lesere. Uten videre om og men vil jeg derfor presentere for dere:

Redaktørens utvalgte poster fra 2008

Velbekomme! (… og pass på så du ikke forspiser deg på kaker!)

Hei, Lea, jeg heter Thomas

Blant alle helgas introduksjoner er jeg mest fornøyd med denne: “Hei, Lea, jeg heter Thomas.” Dette på tross av at jeg uttalte navnet hennes annerledes enn hun gjør sjøl. Lea ble faktisk helgens lærdom, det er slik jeg for all framtid skal hilse på folk jeg veit hvem er. Jeg kommuniserte at jeg visste hvem jeg snakka til samtidig som jeg presenterte meg sjøl på en høflig måte; det var enkelt og greit og rett fram.

I utgangspunktet syns jeg nemlig det er utrolig kleint å introdusere meg sjøl for noen jeg allerede veit hvem er. Derfor har jeg som regel oversett kjendiser i nærheten av meg (dette når jeg en sjelden gang har klart å kjenne dem igjen). Siden jeg liker å utfordre meg sjøl på ting jeg er dårlig på, dro jeg denne helga for å øve meg på å hilse på kjente fjes, og jeg fikk prøvd ut hele fem totalt forskjellige måter å takle situasjonen på. De fire andre introduksjonsstrategiene mine gikk rett til helvete.

Alle de mislykka forsøka skal sjølsagt også gjengis, og jeg begynner de kleine med den aller kleineste. Den er sjølsagt ikke å anbefale, burde vært unngått og gikk omtrent sånn: “Hei, jeg heter Thomas.” “Hei, jeg heter Truls.” “Jeg veit.” [Truls er Esquils gjesteblogger. Prøv gjerne hans Eksamen i likelønn, hvis du ikke kjenner til ham!, red.anm.] NEI. Denne siste “Jeg veit.”-linja gjorde virkelig susen med å låse fast samtalen til kun få mulige retninger. Det minste jeg kunne gjort for å få bedre flyt i passiaren var å legge til hvor jeg huska ham fra, men det gjorde jeg altså ikke.

På visejumboplassen finner vi den gamle hold-kjeft-og-ikke-si-noenting-i-det-hele-tatt-taktikken, som endte med at jeg fikk (velfortjent) kjeft av Vampus fordi jeg var frekk og ikke hadde introdusert meg i det hele tatt.

Den tredje taktikken som ikke helt slo an, var å hilse akkurat som vanlig og late som ingenting. Frøken Skavlan så rart på meg, som om hun tenkte “Men vi veit da hvem vi er, hvorfor presenterer du deg?” (Jeg og frøkna er nemlig twittervenner, og legger onde plott. (Det vil si, det er mest frøkna som plotter, men jeg støtter henne 100 %!))

Den femte og siste varianten funka over middels bra for meg, men responsen fra den andre siden av samtalen var over middels villrede. Ikke så rart, kanskje: “Hvor er Esquil, hvor er Esquil, hvor er Esquil? Der! Her har du er støvklut, vær så god!” føltes godt fordi jeg var offensiv og annerledes og den særingen jeg kjenner meg som, men hvem vil egentlig få en støvklut av noen den første gangen de møtes? Skeivt bra utfall, med andre ord, og det er tross alt best å stille på likefot i en samtale. (Egentlig hadde jeg tenkt å improvisere fram en historie rundt elementene militærtjeneste i garden og Hertug Skules rosa blodstenkede utstyr, men jeg blei veldig plutselig veldig travelt opptatt med å åpne ei flaske vin, så jeg dreit meg ut igjen.)

Bare Thomas: Nå litt mindre sosialt forvirra, litt mer sosialt oppegående og forhåpentligvis litt mindre klein neste gang. (Alle gjør sosiale eksperimenter med seg sjøl som testperson, ikke sant?) “Hei, Lea, jeg heter Thomas.”

Bare Thomas, og bare bare han

Jeg tør be om deres aller største tystnad. Se for deg en merkelig, halvrund mann med fargesterk kappe og enda fargesterkere svorsk aksent for å få mest ut av den kvasihøytidelige setningsoppbygningen i denne posten.

I obligatorisk-oppgave-tider våkner gamle memer til liv. I selvransakelsens navn har man henvendt seg til den allvitende, man har siktet på selve kilden til kunnskap og stilt det særdeles dype spørsmålet om hvem man er.

Av hensyn til mine trofaste stalkere kan jeg sjølsagt ikke holde svarene for meg sjøl. Inspirert av Madeleine vil jeg uten videre presentere dagens lærdom: Hvem – eller hva – er Bare Thomas?

  1. Bare Thomas er egentlig en veldig fin låt!
  2. Bare Thomas er ganske hot til tider.
  3. Bare Thomas er den slags der skal til val thorens hvis det er nat livet det drejer sig om!
  4. Bare Thomas er utelukkende etnisk norsk.
  5. Bare Thomas er ikke herinde.
  6. Bare Thomas er frisk og rask.
  7. Bare Thomas er helt frisk i morgen.

Personlig holder jeg en knapp på toeren og sjueren.