Roskilde 2006: Sol på festivalområdet.
Du har ikke opplevd det før du har opplevd det. Foto: Stig Nygaard

Jeg er verdensmester i å miste ting. Heldigvis mister jeg bare ting som betyr noe – det vil si at jeg har både bankkort, kamera og øl i god behold. Hvor i helvete blei det av den kiwien? Det var like før; Jeg har aldri vært nærmere.

Gresset er veldig, veldig bra, og jeg kan nesten ikke tro at det er så grønt overalt. Overalt hvor jeg setter meg ned, tenker jeg: Her kunne jeg ikke ha sittet i fjor, og ikke i 2004 heller. Dette er tidenes beste festival. (Kun én ting som mangler…)

Kameraproblemet er fiksa, så det blir fyllebilder når jeg kommer hjem igjen likevel. Det var en kombinasjon av fukt og dårlige batterier. (Det som ikke kan fikses med gaffateip og strips, er ikke verdt å fikse.)

Kristian Kompis har med sticks, og har lært meg å gjøgle med dem. Jeg lærer fort, og nå går det sidelengs. Det gjør jeg også. Går sidelengs, altså. Jeg sjangler mellom boder og konserter og mobilladerboder, og jeg skjønner ikke at det er grønt overalt, og jeg savner deg og jeg er godt inne i Roskildefylla. Roskildefylla er den fylla man er inne i hvor man er konstant full hele tida, sånn at man ikke merker det. (Jeg begynte å bli edru for to dager siden, men da skyndta jeg meg å hive i meg en øl til, sånn at det gikk over.)

Festival er livet. Jeg lever alene, men jeg lever, i alle fall. Snart er det over.

Annika Norlin (Säkert!) på scenen under Roskilde 2008. Foto: Thomas Misund Hansen

Oppvarmingen til Roskilde Festival 2008 er over, og selve festivalen er i gang. Flere store navn har spilt den første dagen; Teitur spiller søvndyssende akustisk, og er trivelig å høre på en stor scene, Lupe Fiasko leverer rim med mening bak, Gossip er energiske og dansbare selv om all energien virker litt tilgjort, og Radiohead er… vel de er Radiohead.

Likevel er det Säkert som har klart å fange oppmerksomheten min best i dag, på tross av at jeg aldri har hørt noe om dem før. Säkert er tilstede med hele seg. De leverer et stykke arbeid som ikke virker som arbeid i det hele tatt, og det kan merkes at de lever seg inn i tekstene de framfører. Säkert synger ikke en sang fordi de har øvd den inn, men fordi de har noe å fortelle. Det fenger, og det rykker i foten.

Noen vil kanskje si at de spiller indie-pop. Andre vil muligens prøve å klassifisere dem som svenske visepopsangere. Jeg mener at det ikke er noe poeng i å sette disse i en bås. Hør sjøl. Du vil ikke angre.

—

Festivallivet går sin gang. Kattevasken om morgenen har blitt rutine, det er kos å vente i kø sammen med tre andre mens man spleiser på et veiar-brett med Tuborg, bekjentskaper kommer og går.

Noen jeg bor i camp sammen med er febersyke, og reiser hjem i morgen. Jeg mener de hadde blitt friskere av å være syke ute i partyteltet hvor det er frisk luft, men de vil sjøl ligge inne i den trykkende solsteiklufta inne i teltet. Dem om det, deres festivalopplevelser må være deres eget valg.

Jeg irriterer meg fremdeles over en artikkel i Aftenposten fra forrige uke, skrevet av en journalist som ikke syntes det var noe ålreit at det mangla dopapir på Hove. Festivalstemning. Ta med eget dopapir. Hun minnet meg på dét, i alle fall. Møkkajournalist. Pakk godt humør neste gang, mens du er i gang.

Kanskje jeg skal prøve Hove til neste år. Som en oppvarming, liksom. Det virker som Roskilde Light.

Säkert sang noe i stad som jeg beit meg merke i. Du kan ikke savne noe du ikke har hatt, ble det sunget. Fra scenen og fra publikum, egentlig fra overalt. Og det er sant, og jeg savner deg. Du skulle vært her sammen med meg, vi skulle tatt vare på hverandre, det er fint her og solskinn og rødfarge og mye liv og store, store telt. Det hadde vært så fint å dele dette.

Casio Kids spiller elektronika som minner litt mer om 8-bits musikk enn de forrige jeg skrev om, Slagsmålklubben. Det er enda mer retro, det kjennes enda mer som å spille Super Nintendo, det er enda mer dansbart.

—

Akkurat nå har Coffin Camp dratt i gang en spontan danseparade i gatene. Vi har gjort unna C- og E-camp, og ver nå poå vei tilbake over serviceområdet på West for å komme tilbake til C.

Jeg sier ikke mer.

Roskilde Festival 2008 har satt i gang de første konsertene. Slagsmålklubben spiller old school elektronika med dataspillyder. Det er kjempekult live, spesielt når alle danser.

Mengden rundt warm-up-scenen Pavillion Junior på Roskilde Festival 2008 nådde utenfor teltet, og alle hoppa samtidig. Det var nok noe melankoli ute og gikk når de dro fram gamle melodier og gjorde dem nye, men størst var nok gleden av å kjenne igjen sangene.

Det er noe spesielt ved å stå og danse i et telt med mange tusen mennesker. Når alle putter hendene i været, gjør du det også, du kan ikke hjelpe for det, ingen er immune mot massesuggesjon. Hopp, hopp, hopp, hopp.

Slagsmålklubben havner på lista over band som skal høres mer på.

—

Mucho macho, Roskilde sentrum, bakgården bak bruktbokbutikken, hvor de har mer øl enn noen annen uteservering jeg har vært borti, og mange økologiske saftslag også – spesielt solbær, konsert midt i en sirkel av tre søte jenter som også danser, volleyball, kubb og frisbee i veien utafor campen – ultimate, faktisk. Det er ikke grønt overalt nå lenger, det har blitt gult noen steder, men det er ikke noe brunt å se. (Ja, vi snakker om gresset nå…)

Vi har planta blomster utafor teltet og fått det skikkelig koselig. Jeg har kjøpt dopapir og begynner å bli vant til den morgenlige kattevasken med våtservietter. Kaffekuer er verdens beste oppfinnelse, og det er mer enn godt å nyte morgenkaffen mens det kommer forbi ei vogn med søte, danske jordbær.

Dette er hva du får på Roskilde Festival 2008.