Og du dør så langsomt at du tror at du lever.
Det er de dagene du skulle ønske disse hjalp for andre ting enn enkle vårforkjølelser. Det er de samme dagene du lurer på om du skal ta alle sammen, bare for å se om de da faktisk hjelper, men du veit at de har lakserende virkning ved høyt inntak. I tillegg hjelper de ikke på annet enn påvist C-vitaminmangel.
Fru W. har mekka en WordPress-plugin som legger til Bloggrevyen-stemmeknappen i postene dine. Sjekk også Knut Sparhells plugin som pinger bloggrevyen automatisk.
Å, jeg skulle vært dobbeltkjerna, jeg har nemlig litt for mange tråder gående samtidig. Blant annet bretter jeg klær, skriver to forskjellige bloggposter og skriver en WordPress-plugin. Tilsammen holder jeg på med 10 forskjellige ting. Hvert andre minutt eller så bytter jeg tråd. Noe annet blir for kjedelig i lengden. Jeg burde nok lære meg å konsentrere meg ordentlig.
I tillegg er enda flere tråder drept eller utsatt på grunn av manglende ressurser. På denne lista ligger ting som å handle, Spille Wii hos hyggelige mennesker, spise og derivere.
Vil ha, vil ha, vil ha mer RAM. Jeg prøver å kompensere med virtuelt minne, men det blir bare ikke like bra. Sånn det fungerer nå har jeg ikke overskudd til å fullføre noe som helst på en skikkelig
I norske valg kjøper jeg ikke helt vurderinger gjort av kalkulatorer som forteller meg hvem som sloss for saker jeg syns er viktige, for jeg tror at jeg er smartere enn dem, jeg setter mine egne vurderinger høyere enn utdata kalkulert av en enkel algoritme basert på et begrensa spørsmålssett. Når det gjelder valg i et land langt borte hvor jeg ikke kan stemme sjøl, er jeg imidlertid ikke så nøye på det, og nå har jeg bestemt meg for hvem jeg aller helst ser tar over etter lillebusken.
[bloggrevyen]
“Den parringa gikk treigt, altså!”
Takk til Raude for hans vett til å skrive ned ting jeg ytrer i søvne. (Og til mitt forsvar, jeg mener bestemt at det var snakk om “parring” – som i å finne to og to ting som hører sammen ut av en haug med ting som er skikkelig rotete, hvor alle kablene har vikla seg inn i hverandre og sånn.)
Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, og plutselig kjente jeg meg veldig stor og veldig liten på en gang. Det har alltid vært sånn at jeg har sett på foreldrene mine og deres likemenn som “store” eller “de voksne”. Ganske naturlig, egentlig. Så plutselig gikk det opp for meg at da pappa var meg var han allerede pappa, og at jeg nesten kan huske da mamma var meg.
Å være voksen er en illusjon, jeg veit det. Det er et så til de grader et definisjonsspørsmål. Men jeg har definert andre som voksne da de var der jeg er nå, og jeg gir ikke slipp på kategoriseringa av “de store” heller. Det er litt skremmende å være der “de store” har vært mens de faktisk var “store”, og jeg tenkte ganske mye ganske fort.
“Er livet mitt over nå?” tenkte jeg. Rett etterpå tenkte jeg at nå kunne jeg begynne å leve, og så tenkte jeg at jeg har jo allerede levd en god stund, og at det er mye leving igjen. Jeg tenkte at jeg tenker “Det var faen meg på tide” der Maren tenker “usedvanlig kjipern”. Jeg tenkte at det fremdeles er stas med kake på bursdagen sin, og jeg tenkte at jeg laga min egen i år, spiste et lite stykke og donerte resten til kollegene til mamma. Jeg er liten og stor, samtidig.
Jeg lar tante vanna planta mi sjøl om jeg veit at den ikke skal ha vann på ei lita stund ennå. Jeg ser på tomflaskene på kjøkkenbenken og veit at det er flere et annet sted. Jeg skjønner ikke alle ordene søskenbarna mine på 15-16 år bruker, men jeg tror jeg er kul når jeg tar dem med på Megazone. Jeg blir glad når bestemor mekker strykejern som er fancy nok til å dekke både jule- og bursdagsgave, kjempefornøyd, faktisk, jeg ønska meg et sånt. Og jeg vil ikke ta kjerringtester fordi jeg er ganske sikker på at jeg får altfor mange poeng.
Hvis jeg faller er det ikke alltid noen som kan ta meg imot. Jeg må ta ansvar for meg sjøl nå. MÅ, for jeg er faktisk mitt ansvar. Tenk hvor lang tid det tar å skjønne ting.
Installerer oppdateringer. Vennligst vent…
