“Jeg vil gjerne være sikker på at denne kommer fram,” sa jeg til mannen bak disken og viste ham sendinga med bursdagsgave i. Han fortalte at hvis jeg sendte rekommandert, så ville jeg være sikker. Dessuten skulle den være forsikra. Det skulle ikke koste mer enn 54 kroner i tillegg til vanlig porto. Jeg syntes det var en lav pris å betale for å vite.
En gang kjente jeg en postmann. Han var en trivelig kar, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke kjenner ham lenger. Jeg stoler på postmenn. De er trygge og gode og snille byråkrater som sørger for at brev og pakker kommer dit de skal så fort som mulig, og de er pålitelige – man kan være sikre på at en postmann gjør som han sier. (De bomgirer av og til, men det er ikke så farlig.) Bra folk.
To dager seinere sier den snille dama bak disken at de helt sikkert finner igjen gaven, og jeg kan lese på nettet at forsikringsverdien er satt altfor lavt. En bølge kommer sjelden alene. Mon tro hvor det blir av post som ikke kommer fram?
Oppdatering: Den kom fram til slutt, den var bare ikke blitt registrert på veien!
