Så gærent at det ikke er godt for noe

Dette er et kaldt og upersonlig handlingsreferat, fordi bitterheten er for stor for å skrive på en måte som er kunstnerisk og vakkert å lese på en trist og melankolsk måte.

Navnet på bloggen har vært oppe til vurdering, men akk. Navnet forblir det samme.

Jeg veit om noen som kommer til å lese dette og hovere.

We’re All Mad Here

Her sitter jeg, altså, og hører på Cirque du Soleil og føler og føler, og skjønner egentlig ikke helt hvor alt dette føleriet kommer fra. I går var jeg i skyene. Dagen før kunne jeg like godt latt være å stå opp. Og alt virker å avhenge av hvordan noen andre velger å leve livet sitt, hvordan noen andre velger å bruke dagen sin. Jeg er rett og slett en bitch.

Akkurat idét jeg kommer ut fra badet etter å ha beundret uttrykksrynkene mine leser jeg hos Örn at jeg ikke er voksen ennå. Egentlig er jeg ganske fornøyd med akkurat det. (Det gjelder å finne de små høydepunktene i hverdagen…)

Det er ingenting i verden som er like godt som å kjenne den kriblende følelsen i magen når man elsker av hele hjertet og veit at hei, det kan jo godt hende at det blir gjengjeldt. Jo, vent litt, jeg husker at det kan være enda bedre. Det kan være bedre hvis man kombinerer superfølelsen av forelskelse med å ta av seg klærne sammen med noen og smøre hverandre inn med noe som er glatt, og man skal være varme og myke og glatte og passe perfekt sammen reint fysisk. Å, jeg husker det som om det var i går. Herlig. Det jeg ville fram til var uansett at det er spennende i begynnelsen.

På akkurat samme måte er det ingenting i verden som er like gærent som å kjenne den gnagende følelsen i bakhodet og den kvalmende følelsen i magen når den du elsker gjør noe du aldri kunne forestilt deg. Med noen andre. Å vite at Skjønnheten velger noen andre enn Udyret, at det kunne vært så bra, men at hun har heller lyst til å henge andre steder, spise andre måltider, smile andre smil, se andre filmer og gråte andre tårer med et annet menneske. Jeg tror det er på grunn av sånne ting at enkelte religioner ser på livet på jorda som en pinsel vi definitivt ikke kan frelses fra før vi dør. Det er kjipt på slutten.

På mandag leverte jeg psykologieksamen(, og det må jeg si: Jeg er veldig glad for å ha vent meg til å skrive noe nesten hver dag). Det viser seg at folk som lykkes gjerne er i stand til å tilpasse seg nye situasjoner, til å omstille seg, til å vende alt som skjer til å bli noe positivt og utviklende, har jeg lært.

Så jeg har funnet min positive innfallsvinkel, selv om ingen er enige med meg og alle sier til meg at jeg lover meg sjøl for mye: En slutt er ikke nødvendigvis en slutt. En slutt kan også bety at man kan begynne på nytt. I begynnelsen er det bra.

Hun klippa meg i går. Bokstavelig talt, no pun intended. Håret mitt er kort igjen. Men hun lot det være igjen en liten og tynn soon-to-be-dreadlock mellom høyreøret og nakken. Og sånn går no dagan.