Jeg er ikke helt sikker på om jeg skulle ønske at dette var 1990 eller om jeg er glad for at det er 2007. Mobiltelefonen min vil ikke lade (ja – nå igjen), og jeg er sosialt handikappa. Heldigvis kan jeg bruke Internett som sanseforlenger ut mot den store verden. Akkurat nå hadde jeg vært enda mer aleine uten ei sånn protese.
Mens vi er inne på Internett, syns jeg det er litt stas å snakke litt om egen blogg også. Både Iversen og Storrusten har hundsa meg og trua med varige nedsettende blikk fordi bloggen min ikke holder hva den lover. “Det er ikke bare Thomas som skriver på Bare Thomas,” klager de, og så ser de på hverandre og ler mens de rister på hodet over hvor teit jeg er. Etter at Just har skrevet hver søndag siden i sommer en gang har Joddo meldt seg frivillig til å bidra med sporadiske matematiske synsinger om besøksstatistikk. I mitt stille sinn håper jeg at Kristin og Espen blir like forferda som jeg blei fornøyd med at jeg nå har klart å overtale min gode venninne Marte til å love meg å skrive noen poster her.
Marte er en kvinne med dreads utenpå og masse grått inni. Hun kan se sammenhenger der andre bare ser tilfeldigheter, og er en satan på å bake kake. Jeg ble kjent med Marte mellom ballett- og modernetimene på videregående, der vi sto i hver vår tutu og røyka på trappa utafor treningssenteret. En av Martes sterke sider er at hun kan gå sin egen vei, men den sterkeste er at hun kan overbevise deg om at det var en bra vei å gå. Og hun skal skrive hos meg.
Altså, den røde tråden her er at at ting er delt, jeg har delte meninger om 2007/1990, og bloggen er delt med gjestebloggere. Det skjønte dere. Marte ser for øvrig ut sånn som på bildet under. Gled dere!
