Monopol

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Fem og fire. Stå over en runde.

Jeg hadde gått et par runder. Ærlig og redelig hadde jeg bygga meg opp en solid liten formue, jeg hadde bedre utsikter enn noen av de andre. Ærlig og redelig. Jeg jukser aldri. Eneeier av fergene og fire hus på Rådhusplassen. Dette gikk veien, jeg hadde allerede vunnet i hodet mitt og gitt de andre spillerne lange tirader om hvor heldig jeg hadde vært og at det helt sikkert ble deres tur til å vinne neste gang, eller gangen etter. Jeg hadde tatt bilder av både brettet og spillerne, hengt opp bildene på veggen og lagt dem ut på Internett.

Av og til glemte jeg nesten at jeg passerte Start, men det gikk bra, jeg fikk alltid innkassert til slutt. Det var ikke så farlig om jeg en sjelden gang ble satt i fengsel, og jeg delte generøst ut gebursdagsgratialer i hytt og gevær. Det gjorde vel ingenting fra eller til.

Så skjedde det. Sjansekort. Jeg så at han la det øverst da han stokka korta på nytt, men jeg så det ikke likevel. Han kunne vel ikke…? Joda. Alle mine hus og hoteller brenner. I helvete. Nå, over et halvt år seinere, er det fremdeles veldig vanskelig å få to like på terningen. En femmer og sex gjør ikke samme nytten. Jeg vil ut av dette fengselet, men må vente til det er min tur igjen.

Jeg håper ingen går hen og vinner før det blir min tur igjen. Om noen kunne være så snille at de kunne lære meg å jukse? Jeg veit ikke hvordan.

Fallitt over en blomst i ei eng

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Den rasjonelle tankegangen min har tatt ferie. Alt tilsier at det ikke er flere utveier igjen, og jeg klamrer meg fremdeles til et håp jeg ikke veit hvor kommer fra.

Jeg håper hun sier fra hvis hun finner ut at det er meg hun vil ha. Hvis jeg fikk sjansen skulle jeg aldri latt henne gå. Jeg skulle gjort henne så stolt av meg, og de skulle snudd seg etter oss hvor enn vi gikk. Hvis hun bare ville gi meg litt mer.

Alt håp er ute, og jeg er inne. Alt jeg har å leve på er «Jeg vet ikke» og «Jeg elsker deg og», men det er tomme ord og hun kan ikke mene det samme som meg, det henger ikke på greip. Hun sover i noen andres seng. Hun elsker meg ikke rundt hele verden, blir ikke og klemmer på meg. Hun vil ikke.

Hun er så nydelig. Hun er verdens mest fantastiske menneske. Hun er en blomst i ei eng. En engel… Hun er alt jeg bryr meg om, men hun vil ha noen andre.

Det finnes ikke et slott på en sky, hvor ingen roper eller snakker for høyt, og hvor det ikke er lov til å gråte. Slottet på den rosa skya finnes bare i en fantasiverden, langt unna virkeligheten vi er fanga i. Ting går til helvete, julenissen finnes ikke og jeg kan ikke fikse det aleine. Det trengs to for å danse tango. Jeg kan jo ikke ta henne med til der hvor hun hører hjemme så lenge hun ikke vil se meg.

Jeg trenger flere svarte klær.

Et lite skritt for menneskeheten

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Når du ikke har spist et skikkelig måltid på mange dager, men levd på sukkerbiter, dispenserbrus, pepperkaker og mandariner, du har røyka flere ganger mer enn vanlig og du ikke er syk, men er så lei deg at det gjør fysisk vondt og du kaster opp.

Når du ikke har klart å konsentrere deg om enkle arbeidsoppgaver lenger enn et halvt minutt av gangen, og dermed blitt i senga med laptopen på (*host*) fanget i stedet for å vaske klær, vaske gulvet, lese pensum og vanne planter.

Når verden rundt deg har forfalt fordi du har latt den forfalle, og du kjenner at det er like før du forfaller sjøl også, og likegyldigheten begynner å blande seg med sorgen, melankolien og lengselen.

Da er det fantastisk at verden spoler litt bakover. Da er det digg å stille seg i dusjen til huden blir rosa og smøre seg inn med babyolje og bli ren og velstelt, nybarbert og få pussa tennene skikkelig, praktisere regel nummer to og lukte god parfyme.

Da smaker maten godt, da. Varme rundstykker med smør og majones og Norvegia og Filadelfia og G35 og crab sticks, med helmelk og Meierienes tropiske nektar. Herregud, som mat er godt. Jeg har bestemt meg for å øke matbudsjettet. Jeg skal ikke lenger leve som en sunnmøring og vri og vende på hver eneste krone når jeg står i butikken og skal handle frokost, men jeg skal kjøpe de gode råvarene og spise laks hver gang jeg føler for det.

Da er det digg å sette i gang å rydde, og å kunne tenke at verden kanskje, bare kanskje, er på vei til å vende tilbake til normalt sykhetsnivå, og det trenger ikke skje fort, men det første skrittet er når du kan se de reine linjene av gulvplass på hybelen igjen og det andre er når kvelden kommer og du har reine klær og nytt sengetøy og er myk etter egenoljebehandling.

Steget fra ingenting til litt kjennes satan så deilig, og når jeg blir ferdig med eksamen skal jeg kjøpe meg en kjempelang USB-kabel sånn at jeg uten problemer kan koble USB-huben min til Peggie og bruke periferienhetene mine fra hvor som helst, og jeg skal installere Leopard på andrepartisjonen min så jeg kan lære meg et nytt operativsystem i ferien og slippe å måtte si pass når mactarder spør om hjelp.

Jostein

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Jostein, Jostein, Jostein, Jostein. Jeg ber deg, ikke ta dama mi. Vær så snill, Jostein, ikke ta henne bare fordi du kan.

Hennes skjønnhet er ikke sammenlignbar med noen andres, med flammende lokker av bølgehår, med silkemyk hud og smaragdgrønne øyne. Smilet hennes tilsvarer en begynnende vår, og stemmen hennes er myk som duskregn om sommeren, men jeg når ikke opp til deg, Jostein.

Likevel snakker hun om meg i søvne, og det er ingenting jeg kan gjøre for å la være å gråte når jeg veit at hun roper på meg. Det er lett for meg å forstå hvordan du enkelt kan ta henne fra meg, men du skjønner ikke hva hun betyr for meg, Jostein.

Jostein! Jeg ber deg, ikke ta dama mi. Jostein, vær så snill å ikke ta henne bare fordi du kan.

Du kan få hvilken kvinne som helst, men jeg kan aldri elske igjen. Hun er den eneste for meg, Jostein. Jeg måtte si dette til deg, all min lykke avhenger av deg, og uansett hva du bestemmer deg for:

Jostein, jeg ber deg, ikke ta dama mi! Vær så snill å ikke ta henne selv om du kan.

Fredslilje

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Plantene mine, du veit, snurrepinnene, døde ikke likevel. Jeg har ikke brune fingre. Bare litt. Uansett, du blir hva du spiser, og for et par dager siden blei jeg servert grønne vafler på bærtur. Ikke bare var det ordentlig godt, men det funka som fasan også. Etter at jeg vendte nesa hjemover har jeg drukket rødvin og oppdaga nye skudd! Alt i alt kan man kanskje håpe på at denne grønnfargen blir værende ei lita stund.

Til saken: Inspirert av at pinnene mine tilsynelatende lar være å dø har jeg rulla til Majorstua for å bli sendt fram og tilbake mellom fire-fem blomsterbutikker før noen sendte meg hjem med ei fredslilje. Så nå håper jeg at jeg blir like rå som han karen i den filmen, veit dere.

Fredslilje

Eventuelt finner man jo ut at man kanskje bryter reglene når linjedommeren står og vinker med flagget, men sjøl om jeg merker at skudda kommer ut brune og med prikker på er det vanskelig å tenke noe annet enn «Burn, baby, burn.» Det finnes ingen piller som gir eller tar så mye som nye skudd uansett, så det eneste jeg kan gjøre er vel å fortsette å dusje bladene nå og da.

Jeg har kjøpt meg philodendron også, i god tro. Det er ei skikkelig snasen henge-/klatreplante med hjerteblader. Til jul ønsker jeg meg ei yucca-palme, sånn at jeg kan la den tørke mellom hver gang jeg vanner, og fortsatt få skudd. Rommet mitt er fullt av grønne skoger, men jeg skulle gjerne sett noe mer gull.

Når jeg tenker meg om, virker det sannsynlig at det er uttørkinga som er sentral her. Det er nettopp det som er så vanskelig, for alle plantene liker forskjellige mengder vann. Noen vil være konstant fuktige, andre vil tørke ut, noen vil ha luftfuktighet mens andre er mer opptatt av røttene. Jeg har ei plante som henger hvis den ikke får vann og drukner hvis den dusjes litt for mye.

Når alt kommer til alt, må jeg vel kanskje innrømme at jeg aldri har vært og aldri kommer til å bli noen gartner. Og jeg har ikke grønne fingre, bare tidvis flaks, sjeldne gulltreff som ikke gjentar seg.

Stakkars fredslilje.

Lukten av deg

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Det er ikke hvordan du lukter, men det er det nærmeste jeg kan komme en god forklaring. Jeg digger følelsen av varmen din mot kroppen min, og ingen kan klø på ryggen sånn som du gjør.

Nå har det gått et halvt år, men jeg lukter fremdeles av deg. Du slipper ikke taket. Jeg husker at jeg la deg på senga, tok av deg klærne og smørte deg inn i babyolje. Du smørte meg inn i olje også, og vi var myke og glatte sammen.

Etterpå holdt jeg på å sovne da du blei fysen på noe. Vi kledde på oss og stilte det behovet også. Alt det som skulle sies trengte vi ikke si ennå, for det som ikke kunne vente til i morgen med å bli sagt kunne vi fortelle hverandre med øynene.

Vi var glatte og myke sammen. Vi var kjærester, vi.

Fortsett å svømme

Publisert
Skribent
Just Thomas Hiorth Misund

Svøm, bare svøm. Ville du dø?

Hverdagen er slitsom. Det er ting som skal gjøres, papirer som skal leses og stiftes og hulles og settes inn i permer og arkiveres, bøker som skal pløyes og tall som skal deriveres, jobber som skal fås, følelser som skal pleies, for lite sjokolade som skal spises og respekt for seg sjøl som skal beholdes. Ville du dø?

Det jeg mener å si blir forandra av denne posten. Bloggmediet forandrer det jeg vil si, det kommer ikke fram på den måten jeg mente det. Men det som kommer fram påvirker deg på en eller annen måte. Kanskje du også blir lei av alt kjaset og maset, eller kanskje du vil irritere deg over folk som klager over alt kjaset og maset. Er du heldig vil du rett og slett bli glad for at du ikke opplever kjas og mas. Ville du dø?

At du leser her betyr også at vi kommuniserer med hverandre. Vi kommuniserer enten du vil eller ikke. Akkurat nå ser du masse stæsj. For eksempel er det litt lenger ned lagt opp til at du skulle kommentere, og til høyre er det lagt opp til at du skal kunne finne meg på facebook. Om du ikke kommenterer eller finner meg andre steder, vil jeg gjennom forskjellige statistikkverktøy vite at du har lest dette, og latt være. Du kan ikke ikke-kommunisere. Du kommuniserer med meg akkurat nå. Uansett hvor trist det kan høres ut, er faktisk denne sida en måte for deg som leser og meg som skriver å være sammen på. Ville du dø?

Denne posten kan by på et forvirrende og tilsynelatende uendelig mangfold av tolkningsmuligheter. Ville du dø?

Ting kommer til å ordne seg, vet du. Alt er glemt om hundre år, sies det. Men vi husker ganske mange ting ganske godt ganske lenge, og konsekvensene av det vi gjør vil kanskje ikke være glemt. Ville du dø om 80 år med meg?