Gratulerer med dagen, May Irene

May Irene har bursdag i dag. Idét hun våkner opp, våkner hun opp til en armkrok som ikke er min.

May Irene har et vakkert sinn. Hun er verdens vakreste, både utapå og inni.

May Irene ligger i en armkrok som er noen andre sin, av den enkle grunn at jeg ikke tilbød min egen først.

Klokka på veggen har stoppa, den viser tretten minutter og femten sekunder på ni. Den har vist det lenge, og tida har stått stille enda lengre.

Varmeovnen har nettopp blitt vekka opp fra sommerdvalen. Termostaten viser 18 grader. Jeg skrur opp til 26, for jeg trenger varmen. Jeg har aldri vært så kald på tærne som nå.

Gratulerer med dagen.

Jeg elsket henne først

Se på dere sjøl, mens dere danser på den måten – fanga av øyeblikket og av øynene til hverandre. Dere er så forelska, og dere er helt aleine, som om det ikke fantes noen andre i hele verden, det er bare dere to.

Jeg var nok for henne for ikke lenge siden. Jeg var øverst på heltelista hennes, hun sa det til meg. Hun betyr fremdeles alt for meg. Bare så du veit det. Vær forsiktig når du holder rundt jenta mi. Tida forandrer på ting, og uansett hvor smertefullt det er, går livet videre. Jeg står ikke i veien for deg, gjør jeg vel?

Men jeg elsket henne først, og jeg holdt henne først. Et sted i hjertet mitt vil alltid være der bare for henne, og har vært hennes siden den første gangen jeg så på henne og hun så på meg og jeg sa at hun skulle danse med meg og hun dansa med meg, og hun spurte en felles bekjent om nummeret mitt og sendte ei melding og sa takk for sist, uten at jeg visste hvem det var, og jeg spurte hvordan hun hadde fått tak i nummeret mitt, men hun ville ikke si det for at jeg ikke skulle miste interessen, og hun ble med meg for å se film hos en tiltrodd tredjepart, og hun var redd for å kysse, for hun likte det ikke, for alle som hadde kyssa henne før hadde vært – ehm – uheldige med det, og jeg tok henne plutselig og uten forvarsel med hjem til mamma og pappa for å vise henne fram, og hun takla dem som ingen har takla dem verken før eller etter, og jeg tok henne med til leiligheten min for å spise fiskesuppe, men hun liker jo ikke sjømat så hun fikk pasta i stedet, og hun var fremdeles redd for å kysse og jeg lekesloss med henne og holdt henne fast og kyssa henne plutselig og uten forvarsel og hun blei så glad, og jeg håpte på at hun aldri skulle bli borte. Det er vanskelig å gi henne bort, for jeg elsket henne først.

Hvordan kan den nydelige, voksne dama hos deg være den samme lille søte ungen jeg kjente som løp fra meg hvis vi var uenige og som jeg løp etter og snakka til fornuft? Og den første gangen jeg så dere sammen, kom den gnagende følelsen som jeg avskreiv som irrasjonelt føleri og jeg stolte på henne av hele hodet mitt og hele hjertet mitt, men noe i meg visste bedre, visste at det bare var et spørsmål om tid, og jeg fortrengte det noe. Men jeg elsket henne først, og jeg lærte henne den greia du liker så godt. Og den andre greia du liker så godt. Og alle de andre greiene som gjør henne til henne.

Her snakker vi køntry.

Cuando quieras, aquí tienes tu casa

Du har på deg ringen min. Du veit, den med smaragder og diamanter. Du har bildet av oss på veggen, sammen, smilende. Du tenker på meg, og er vant til meg. Du savner meg når jeg ikke er der. Du henger et bilde av meg rundt halsen når du skal pynte deg litt.

Du blir oppdaget av noen andre. Du oppdager noen andre. Du flytter ut, forlater meg, knuser hjertet mitt.

Du har det greit. Du overlever hverdagen. Du blir kjent med en ny familie som har trampoline i hagen og hytter og landsteder og fancy elektronikk som ser dyrt ut. Du tar på deg sminke på den måten du pleide å le av. Du overlever hverdagen. Du har det greit.

Du har fortsatt på deg ringen min. Du veit, den med smaragder og diamanter. Du har fremdeles bildet av oss på veggen, sammen, smilende. Du tenker stadig på meg, og vil for alltid være vant til meg. Du savner meg fremdeles når jeg ikke er der. Du henger fortsatt et bilde av meg rundt halsen når du skal pynte deg litt.

Du vil ikke se meg mer. Jeg skjønner ingenting.

Cuando quieras, aquí tienes tu casa.

Pizza

“Jeg kommer om fem minutter. Kjøper pizza på veien. Setter du på ovnen?” Hun hørtes glad ut.

“Det passer kjempefint!” Jeg prøvde å høres glad ut, jeg også.

Leiligheten så ut som om den hadde vært utsatt for ei ukes sammenhengende superfyll, uten at noen hadde tenkt på å rydde. Når jeg tenker meg om, er ikke det så langt unna fakta, heller.

“Dere tar stua. NÅ, og det haster. Sett i gang!” Lederstemmen tas bare i bruk når det virkelig trengs – dette tror jeg var første gang siden jul – men den virker. Selv gikk jeg løs på mitt eget rom. Kjøkkenet, badet og inngangspartiet fikk bare være.

Haugen med klær havnet rett inn i klesskapet, hvor den fikk ordre om å late som om den var brettet ferdig. Permene ble raskt og ryddig slått sammen og satt på noenlunde riktig plass i hylla. Resten av rotet på skrivebordet dyttet jeg ned i en stor pappeske som venter på å brukes under flytting. Da den var satt bort, var mye feid under teppet. I stua hadde de nesten blitt enige om hvem som skulle sortere boksene fra flaskene mens den andre lette etter noe å tørke støv med. Tannpuss, mens jeg dyttet damebesøket ned trappene og ut døra og tok på parfyme. I fullt firsprang rakk jeg til og med å feie over gulvet.

De andre kollektivbeboerne hadde kommet seg gjennom flaskene, pizzaeskene og 7-elevenposene mine og hadde nesten tenkt på å begynne å vaske gulv da det ikke ringte på. Hun hadde låst seg inn selv. Ubemerket pustet jeg lettet ut. Jeg hadde gjort mye på kort tid.

“Hei, kjær… *host* Hei, eksen min.”